Skip to main content

Samisk sjamanisme: Noaidenes magiske kraft

Skriftlige kilder forteller om møter, inngifte og kunnskapsutveksling mellom nordmenn og samer helt tilbake til vikingtiden. Historiene om disse møtene ble skrevet av ikke-samer. Dermed kunne samene ofte få ufortjent dårlig omtale. En ting som likevel går igjen er at samiske sjamaner helt fra gammel tid har blitt ansett som særskilt kraftfulle.

Sjamanismen finner vi spor av på alle kontinenter. I sjamanistisk forståelse har alt sjel. Dette opphever motsetningen mellom ånd og materie, og tar det hellige inn i livet. Det er en åndelighet som har naturen i sentrum.

I opprinnelig samisk tro stod sjamanen – noaiden – så sentralt at noen har kalt det en noaidetro – noaidevuotha. En sjaman ble regnet som en person med særskilt kraft. Oppgavene var ofte krevende og farlige, og det var ikke uvanlig at folk forsøkte unnslippe sjamankallet.

Sjaman og forfatter Ailo Gaup (1944-2014) jobbet mye med å frigjøre de gamle kunstene fra samisk sjamanisme.

Etter århundrers undertrykkelse var Ailo Gaup (1944-2014) en av de som jobbet med å frigjøre de gamle kunstene. Han skrev at «så godt som alle kan bli sjaman». Det kan forstås som at kraften går forbi det personlige. Man kan lære metoder og teknikker på kurs, men man kommer likevel ikke utenom en x-faktor. Det hellige har sine egne veier og virkemåter. Folk kan leve vanlige liv i 40-50 år, og så ha en opplevelse som vekker dem.

Hos urbefolkninger er folk ofte mer tilbakeholdne med å godta at en person er sjaman. Kanskje er det først etter årelangt virke at en person blir akseptert som «en som kan mer». Enkelte samiske healere vil ikke ha med journalister og media å gjøre, ei heller betaling. Det ødelegger kraften, mener de.

Sterke sjamaner

Forestillingen om at de samiske sjamanene var ekstra sterke, kan forklares på flere måter. Det handler om en levende arv – tradisjoner samene har hatt fra gammel tid. Bevist gjennom erfaring, gang på gang. Men man kan kjenne igjen lignende fenomener fra andre områder i verden. Det er en tenkning som går igjen i møter mellom natur og kultur, sivilisasjon og villmark.

Siden samer ofte ble knyttet til nomadisme, fjell og innland, ble de bærere av en særskilt mystikk i forholdet til fastboende nordmenn ved kyst og lavland. De var nærmere det ville. Det samme ser vi i kulturer verden over. De folkeslagene som bevarer gamle levemåter og nærhet til naturen, utsettes ofte for diskriminering. Samtidig blir de både fryktet og anerkjent for å ha tilgang til magiske ferdigheter.

En annen side av dette handler om naturomgivelser. Rester av samiske bosetninger fra mer enn tusen år tilbake i tid er funnet helt ned til området rundt Oslo. Tross dette knyttes samene helst til nordområdene, noe navnet på vårt nordligste fylke Finnmark gjenspeiler. I det karrige nord, med lange vintre og store skiftninger mellom sommerlys og vintermørke, er det som om naturen innbyr til dypere dans med skjulte krefter. Vinter, natt og mørke forbindes med drøm og kroppsløs ekstase. Vinteren er en årlig «død» i naturen, og himmelretning nord er punktet for vinter, død og mysterier.

Dette hellige fjellet på Saltfjellet i Nordland var i tidligere tider et offersted. Det skal også ha vært en «noaideskole» der, altså et sted hvor de gamle og erfarne sjamanene lærte opp yngre begynnere.

Noaiden er den som kan reise i dødsriket. Siden skriftspråket kom med kristendommen og bøker oftest ble skrevet av prester, får omtalene av sjamaner stort sett negativt preg. Samene – som med sitt fremmede språk for nordmenn ble «de andre» – ble med sine sjamanistiske tradisjoner skadelidende av misjonærenes demonisering. «Den gamle religionens guder, blir den nye religionens demoner», er en formulering fra religionshistorikere. At selve nedgangen til helvete i gamle dager ble ansett for å ligge i nord, hjalp heller ikke på.

Vikingene

Fra vikingtidens Norge omtales seidmenn og -kvinner. Harald Hårfagre samlet Norge til ett rike på 800-tallet. Han hadde flere koner og fikk alt i alt 23 barn. En stund var han gift med samiske Snefrid. Også den historien bærer i seg en dobbelthet mot det samiske, og hentydninger om magiske kunster. I Snorre Sturlassons historie fortelles det at Snefrids far insisterte på at kongen måtte besøke gammen hans. Da han ble med dit, fikk han et beger mjød i nevene. Det tømte han med blikket på vakre Snefrid. Da gikk det som en ild gjennom han, og han ville ha henne med det samme. Svåse, Snefrids far forlangte at de først måtte gifte seg – et uttrykk for tidlig politisk teft – og slik ble det.

En av Snefrids og Harald Hårfagres sønner var sjamanen Ragnvald Rettilbeine. Den eldste skriftlige kilden som omtaler en samisk sjamanistisk helbredelse er fra Historie Norvegae, et manuskript fra slutten av 1100-tallet. Som senere skrift ble det forfattet av en kristen informant og fikk preg deretter. Det forteller om helbredelse og drama gjennom frisjelens reise i åndelige verdener. Ideen om at vi har en frisjel som kan forlate kroppen står sentralt i sjamanismen.

Samene er det siste urfolket i Europa og har fremdeles levende tradisjoner fra gammel nomadisme. Den samiske sjamanismen er kjent for sine spesielle trommer, unike i verdensarven med detaljerte mytologiske kart tegnet inn på trommeskinnet. Som maling ble saften av olderbark brukt. Mytekartene som er avtegnet må vi anta forener overført tradisjon med hver enkelt sjamans personlige erfaringer.

Denne tromma er fra Folddalen i Namdalen. Den skal ha tilhørt en mann ved navn Bendix Andersen i Frøyningsfjell, men vi må anta at navnet hans lød annerledes på hans morsmål sørsamisk. Den eies i dag av et museum i Meiningen i Tyskland. Den ble tatt fra eieren tidlig på 1700-tallet. De vakre symbolene vises fortsatt tydelig, og i sentrum ser vi sola. Er sola samtidig også et tre med røtter?

Fornorskning

Fortsatt eksisterer det rasisme mot samene, selv om det var verre før. Det er ofte verst i samiske områder og generelt i Nord-Norge. Det er nærliggende å tenke at det har psykologisk sammenheng med fornorsk-ningen. Den hadde sin mest intense fase fra cirka 1850 til 1950. Nasjonalromantikken var sterk fra 1800-tallet, og politiske strømninger i Europa på 1920- og 30-tallet frambragte høyreekstreme retninger som fascisme og nazisme. Parallelt fantes sosialdarwinistiske teorier som anså teknologisk enkle kulturer som mindreverdige. Det var et massivt overgrep mot den samiske kultur, språk, tro og livsform.

Arktisk Sjamansirkelråd har stiftet foreningen Arktisk Sjamansirkel.

I århundrene før fornorskningen var det kristning som var agenda da norsk øvrighet møtte samene. Den samiske åndeligheten ble ansett nærmest som en form for satanisme. Thomas von Westen (1682-1727) ble kalt «samenes apostel». I en skildring av von Westens virke, får man et innblikk i hvor hjerteskjærende traumatisk dette må ha vært. De norske prestene framsto som store og viktige menn, velstående og pene i tøy og fakter sammenlignet med samene de møtte, som levde røffere liv og kanskje fulgte reinflokken. Slik det gjerne er hos naturnære mennesker, ble de tilreisende tatt imot med gjestfrihet.
En skildring sier at samene ikke protesterte da von Westen forkynnet at hans Gud var bedre og viktigere enn deres. Men da han fortsatte med å si at deres guder var ren ondskap og måtte forkastes, ble forståelig nok dette invaderende omvendelsesforløpet svært traumatisk for noen. Det ble fortalt at enkelte av de som ble utsatt for dette måtte voktes dag og natt for at de ikke skulle skade seg selv.

Samiske trommer ble brent eller samlet inn til ulike museum i Europa. Prest og folkeminnegransker Ole Tobias Olsen (1830-1924) forteller at det ble brent 40 trommer på et bål i Finneidfjord i Hemnes kommune i Nordland en gang på begynnelsen av 1700-tallet. Omlag 70-80 trommer skal fortsatt være bevart i dag. De fleste av disse er på ulike museer i utlandet.

Denne illustrasjonen er fra ei bok utgitt av den svenske presten Samuel Rheen i 1691. Den viser en noaide før og under transen, og skulle demonstrere at dette var «djevelens verk». Sett med moderne øyne kan det også tolkes som en kombinasjon av flere kraftdyr inn i én gestalt. At trommen var kunstferdig dekorert kommer tydelig fram. Den gamle samiske troen hadde en naturnær og sammensatt forståelse av lys og mørke. Den var nok nærmere taoismens begreper om yin og yang enn kristendommens tanke om noe absolutt godt og absolutt ondt. I kulturkollisjonen som fulgte ble dermed naturreligionen stemplet som ondskap, mens storsamfunnets endimensjonale dualistiske forståelse fikk fritt spillerom.

Troll og trolldom

De sjamanistiske tradisjonene er gamle som mennesket selv. Derfor rommer de et stort spenn av åndelig praksis, hele spekteret av lys og mørke.

Urbefolkninger, med sin nærhet til naturen, besitter større kunnskap om skjulte sammenhenger og magiske krefter enn andre. Dels fordi de har hatt behov for denne kunnskapen på en annen måte enn moderne mennesker, og dels fordi de har tilhører kulturer som ikke har glemt, men har røtter bak til tidløs tid. I gamle dager var livsomstendighetene langt hardere. Humanistiske verdier får dårligere kår om vi er sultne, nødstilte og underutdannede. Barske forhold gjør fokus på overlevelse til hverdagsrealitet.

Den samiske tradisjonskunnskapen ble av kristne misjonærer ensidig knyttet til anvendelsen av svart magi, som kalles gand. Opprinnelig fantes både hvit og svart gand, som er betegnelse på en magisk kraft som kan sendes ut. Ordet kommer fra norrønt og betyr «stav». Men i dag knyttes hovedsakelig ordet gand til det å kaste forbannelser over andre.

Sjamansonen» (2005) av Ailo Gaup er en bok om sjamanisme som en verdensarv, med samiske tradisjoner som utgangspunkt. Det var den første boken om samiske tradisjoner i et samtidsperspektiv.

Sjamanen Ailo Gaup (1944-2014) skriver i boka Sjamansonen (2005) at vi er omgitt av «ubevisst gand» hele tiden. «Da går det under betegnelsene projeksjoner, misunnelse, hensynsløshet eller hat», skriver han. Et annet sted forklarer han at i «den øvre verden» (dvs. når man gjør trommereiser opp i de mytiske himlene), fins det mestre fra alle tradisjoner og at «ikke en eneste skadelig tanke» kommer fra disse. I vår fysiske verden er derimot maktkamp, misunnelse og sjalusi sterke krefter. Dette har det ikke blitt mindre av enn før, antakelig tvert imot.

I gamle dager hadde samene Stallo, som kunne betegne et troll, ofte gitt liv gjennom trolldomskunst for å skade andre. Lignende skikkelser er omtalt i andre tradisjoner. Inuittene hadde sine tupilaq og de jødiske mystikerne – kabbalistene – hadde det som kaltes golem. Disse var lagd av en blanding av fysiske materialer og åndelig kraft. Disse mørke sidene av gammel kunnskap er forståelig nok frastøtende på mange. Andre mener at økt bevissthet er veien.

Den moderne sjamanpioneren Michael Harner (1929-2018) mente at alle har tilgang på åndelig kraft, og at jo mer man lærer, jo mer vil man passe egne handlinger, tanker, ord og følelser. Dermed var han tilhenger av å spre kunnskapen, og lære så mange som mulig om disse tingene, ett perspektiv mange sjamaner deler.

Les også: «Sjamanisme er opplevelser»

En noaidi i Bergen

Den mest givende måten å få innblikk i sjamanismen på, foruten å erfare selv, er
antakelig å høre fortellinger om sjamaner. Fra Hansatiden på 1600-tallet har vi denne historien om en samisk sjaman i Bergen. Den begynner med temmelig generaliserende utsagn som omtaler alle samer som om de var sjamaner. Men det er fornøyelig lesning, hvor man kan ane møtene mellom to svært ulike kulturer: Kjøpmennenes salongpregede Europa og den åndelige arven fra nord.

Et kjent offersted i Finnmark.

«En same har også evnen til å fly og skaffe kunnskaper om hva som skjer på steder langt borte, og da legger han seg ned og oppgir ånden, og ligger som død og er sort og blå i ansiktet. Slik ligger han en time eller halvannen, alt etter hvor langt borte det stedet er som han skal dra til for å finne ut noe. Når han da våkner opp igjen, kan han fortelle hvordan det står til der, og hva visse personer gjør, og hva de holder på med på det stedet som han ble bedt om å dra til.»

Slik skjedde det også nylig i et hanseatisk hus i Bergen, hos Johan Delling. En same som het Jacob Småsvenn kom til Bergen og ble bedt om å «fly» for å finne ut hva Johan Dellings familie i Tyskland gjorde og hva han bestilte. Jacob gjorde seg klar og satt da og raste som om han skulle være full. Plutselig sprang han raskt opp og løp noen ganger omkring, og falt deretter ned og ble liggende foran dem. Han så ut som om han var død. Da han omsider våknet opp igjen, fortalte han dem hva Johan Dellings familie gjorde og bestilte akkurat da, og det ble øyeblikkelig nedtegnet i husets bok. Siden ble det kontrollert, og det var sant det som han hadde sagt.

Stor respekt for noaidene

Isaac Olsen, født rundt 1680, virket først som lærer blant samer i nord og ble etter hvert medarbeider av Thomas von Westen. Han er opphavsmann til mange fortellinger om noaideseanser, som han hevder å ha observert med egne øyne. Det han gjengir har mye preg av den samme tonen som misjonærenes fortellinger, med hyppig omtale av det hele som djevelskap. I fortellingene hans finner man både interessante detaljer og det man kan anta er overdrivelser, slik det gjerne er hos folk som fremstår som den «eneste kilden» til en eksotisk tradisjon.

Olsen skriver om den veldige respekten de omreisende noaidene ble møtt med, som om de var «engler fra himmelen», og hvordan samene tilstrebet å gjøre deres opphold hos dem så behagelig som mulig. De fikk de beste stedene å sove, den beste maten og alt ble gjort for å unngå å terge eller forstyrre dem så de ikke skulle bli sinte. Samene anså at de store noaidene deres «så og visste alt», skriver Olsen. De så ting som om det ble malt for øynene på dem, og de sterkeste noaidene trengte bare å legge øret inn til tromma for å få råd.

Meditasjon i naturen er den eldste og mest opprinnelige menneskelige form for åndelighet.

Videre skildres den ekstatiske seansen, med felles joik og sang. Noaiden har noen som synger for ham, og følger reisen hans med sitt indre blikk. Av disse fins en kvinne som har til oppgave å bringe ham tilbake fra transen gjennom å joike en spesiell joik. Disse gamle klassiske sjamanseansene til samene skildres stort sett som dype transer, hvor noaiden faller om fullstendig bevisstløs og ligger som besvimt, blå eller svart i ansiktet. I forkant av det hele har han runet og herjet, rotet i grua (ilden) med bare nevene, hogget seg selv med øks uten å ta skade av det og lignende. Vel tilbake fra sin transe, forteller han syngende om sine opplevelser og sparer seg ikke for ublu skildringer om hva som venter kvinnen som joiker tilbake i belønning. Skillet mellom det sanselige og det åndelige kom med kristendommen.

John Olsen Øreløs

Så godt som alle nordlendinger har samiske forfedre. Den som har samiske forfedre har også samiske sjamaner til forfedre. Egentlig har alle mennesker sjamaner blant sine forfedre, for vi har talløse forfedre og formødre, og de fins selvsagt over hele det menneskelige spekteret av typer.

Vulle Jovvna – John Olsen – fikk jeg høre om i en telefonsamtale med en slektsforsker. Etter litt research fant jeg fire sagn om han. Det mest kjente er gjengitt i litt ulike versjoner i boka Hanegal, samt bygdeboka for Astafjorden og i boka Samene av Aage Solbakk. Det er fra sistnevnte bok jeg har lånt følgende utdrag:

«En dag tidlig på 1700-tallet strevde fogden i Senja seg oppover bakkene på eidet ovenfor Reinså. Han var på vei til en same kalt Bealjehis Jovdna – John Øreløs. John hadde gammen sin på en slette opp mot Doaresvarri (Tverrfjellet). Han var kjent for å beherske «noaide-kunsten» og hadde en trolltromme av noe uvanlig type, støpt av messing og med form som en fugl. Fra vingene på fuglen hang det sju metallringer og sju forskjellige slags fargede bånd eller tråder. Når han slo med en hornhammer på fuglen, ga den fra seg en kraftig og gjennomtrengende lyd. Dette hadde gårdsfolket på Reinså irritert seg over i lengre tid og nå hadde de klagd til fogden, som bodde sammesteds, for å få ham til å jage John eller få slutt på uvesenet.

Da fogden nærmet seg, kunne han høre hvordan noaiden slo på tromma, men da han steg inn i gammen skyndte John seg å gjemme den vekk. Fogden fikk tak i den likevel og slo selv på den. Da følte han seg oppkvikket og beveget. Han spurte hvordan det kunne ha seg, men John svarte: «Trommen er min. Ingen trenger å få vite om den. Far du heller hjem til gården din, så vil du se at det reker på land en stor hval. Den er en gave til gjengjeld for at du er kommet på besøk til meg.» Og slik gikk det også til. Da fogden dro tilbake og kom på høyden ovenfor Reinså, fikk han øye på en stor hval som kom svømmende rett mot stranda og døde i fjæra. Ennå den dag i dag vises det spor etter hvalen; ryggvirvlene ligger fortsatt under hushjørnene. Og Bealjehis Jovdna fikk bo uforstyrret i gammen sin til han døde.»

Kjente noaider fra nyere tid

Seks hundre år før denne tildragelsen skriver den tyske munken Adam av Bremen at samene har «trylleord» som kan lokke store havdyr på land. Den gamle noaiden var en seer. Mens han satt med sorenskriveren i gamma fikk han en forståelse av at denne hvalen var nær, og han hadde de åndelige midlene til å styre den på land. En hval på 1700-tallet betød kjøtt til mat og spekk til å lage talglys av med mer, så det var en flott gave.

Artikkelen over ble første gang publisert i Medium utgave 4-2019.

Relaterte saker:


For å lese resten av denne artikkelen må du bli abonnent.

Medium Digital

Fra kr. 39,- / mnd

  Fri tilgang til Medium +

  Tilgang til digitale magasiner

Medium Magasin

Fra kr. 449,- / år

  6 utgaver i året

  Mediums årshoroshop inkludert

Medium Komplett

Fra kr. 59,- / mnd

  Fri tilgang til Medium +

  Tilgang til digitale magasiner

  6 utgaver i året


Torstein Simonsen

Torstein Simonsen har praktisert sjamanisme, naturmystikk og meditasjon i en årrekke. Han har lært av sjamaner og tradisjonsbærere, studert både gammel kunnskap og universitetsfag, og praktiserer som healer. E-post: torstesi@online.no
    0
    Handlekurv
    Handlekurven din er tom
      Kalkuler frakt
      Bruk kode