Marit utenfor det gule huset på Minge ved Mingevannet, stedet hun kaller Magiske Minge – som både er hjem og arbeidsplass. Marit trives med familie og hage rundt det gamle huset. Her arrangerer hun blant annet gongbad, dansemeditasjoner og yoga.

Marit ba om husrens – møtte minnene om moren og sønnen

Marit mistet sønnen sin i selvmord. Likevel er det ikke mørke hun vil ha fjernet når hun inviterer til husrens på magiske Minge ved Mingevannet – det er noe annet: en følelse av nærvær, og små hvisk som ikke gir henne fred før hun lytter.

I rommene på det gule huset ved Mingevannet utenfor Sarpsborg ligger sorgen som et stille avtrykk, og på kjøkkenet kommer både en dansende mor og en dypt savnet sønn gjennom. En setning blir hengende i lufta: «Jeg ønsket ikke å dra fra dere». Dette handler ikke om å rense bort et hjem – men om å romme et liv før, og et liv etter.

Marit trives godt med å bo på Minge med mann og familie. Da vi ble invitert på husrens, var det med spørrende stemme hun forklarte hvorfor. «Ikke fordi det er uro eller noe negativt i huset, men fordi det nesten er som om noen hvisker meg litt i øret. Det er mange ting som spiller på lag hos meg nå, men jeg hører små hvisk».

Anette Flesjø og Rebecca Byers er sertifiserte medier og jobber mye sammen, både med undervisning, demonstrasjon av mediumskap og husrens. På denne husrensen har vi dratt litt utenfor allfarvei, reist gjennom et kupert og skogkledd landskap, til «Magiske Minge» ved Mingevannet. Magiske Minge er navnet Marit bruker på stedet hun bor og jobber. Her arrangerer hun ulike workshops, som dansemeditasjoner og gongbad. I tillegg underviser hun i yoga.

Kjenner på energiene i huset

Marit stråler i høstsola, med knallrødt hår, varm, gul jakke og et enda varmere smil. Minge har en ærverdig, men også nedpå fremtoning. Det er en plass med et vakkert hus i en åpen og lun hage. Det gulmalte huset er velholdt. Inne på kjøkkenet forteller Marit litt om huset. Det er fyr i peisen, og en avslappende og hjemmekoselig atmosfære i det store åpne kjøkkenrommet. Marit dekker bordet og serverer scones og kaffe.

– Huset hadde en annen farge da vi kjøpte det, sier Marit. – Vi har ikke skifta kledning eller noen ting, men vi fikk en følelse av at huset skal være gult, så derfor har vi malt det gult. I ettertid fant vi ut av at huset har vært gult før.

**Her er det gule huset på Minge hvor Marit bor. Det ligger ved Mingevannet utenfor Sarpsborg.**

Kanskje var det noen som hvisket Marit litt i øret allerede da. Huset på Minge har en rekke koselige detaljer, bilder, tegninger og ting som er sirlig plassert i en passende helhet. Huset rommer vakre farger, detaljer og materialer, og vi tar oss god tid når vi begynner å gå rundt for å kjenne på energiene i huset.

Vi kommer i kontakt med ånder, men også avtrykk som vi kjenner tydelig i huset. Avtrykk er energier som man ikke kan snakke med. Avtrykket vi kjenner på føles som en trå, men rolig energi. Det er sorg som vi kan føle i huset. Åndene vi ser snakker villig med oss, og viser seg kjapt. På kjøkkenet nede er det ei eldre dame som gir seg til kjenne, mens det oppe på det ene soverommet er en ung mann.

«Jeg ønsket ikke å dra fra dere», sier han med en gang vi får kontakt med ham på soverommet til et av barna oppe.

Eiendommen Minge har flere lag med historier som vi sanser gjennom avtrykk i energien. Blant annet er det hendelser som også Marit kjenner til. Det er ikke nødvendig å gjøre noe med energien til disse hendelsene, de ligger som lag på lag med levd liv og tilfører en mystisk og flott stemning til Minge.

Mor danser med på kjøkkenet

På kjøkkenet forteller Rebecca om damen som gav seg til kjenne. Hun har mye på hjertet, og Rebecca kjenner fort at dette er en dame som er svært nær Marit.

– Denne damen forteller meg at hun likte å gå i kjole og at hun var slank da hun var yngre, sier Rebecca. – Jeg føler at dette er moren din. Hun var mild, men samtidig sosial. Da hun kom inn i et rom, så var hun en som «tok» rommet.

Rebecca beskriver moren videre, hvordan hun var opptatt av å holde seg oppdatert, og hvordan hun var som person. Marit nikker og bekrefter at hun kjenner igjen moren sin ut fra beskrivelsene.

– Hun var glad i å danse, og hun er her og danser fortsatt, sier Rebecca.

Marit smiler og bekrefter at moren var glad i å danse. Hun kan også forstå at hun er her og danser fortsatt siden det er mye dans i huset. Marit danser selv mye på kjøkkenet, og i tillegg arrangerer hun dansemeditasjoner der flere andre kommer til Minge for å danse.

**Under husrensen forteller mediet at Marits mor (bildet) fortsatt «er til stede» på Minge – særlig på kjøkkenet, der det alltid har vært mye liv.**

Rebecca spør Marit om hun kan kjenne igjen at hun var rundt 75 år da hun endret seg og ble syk.
– Det skjedde noe rundt den alderen. Hun mistet noen, halvparten ble borte, sier Marit.

Rebecca peker et fat som henger på veggen over kjøkkendøra.
– Det er fra moren din, sier hun. Marit bekrefter at hun har fått fatet av moren sin, som snakker varmt til datteren sin gjennom Rebecca.
– Selv om vi ikke alltid tenkte likt om ting, så var det et spesielt bånd mellom oss. Vi hadde et nært og kjærlig forhold.

Stor omsorg for datteren

Moren snakker også om papirer og søknader som er mer praktisk rettet mot datteren. Med stor omsorg for datterens liv, oppfordrer hun henne til å ta kreative metoder i bruk, da det ennå er noe som moren beskriver som uforløst hos datteren.

«Det er mye større, det er så mye større enn du tror», sier hun, forteller Rebecca.

Marit nikker gjenkjennende og smiler lurt.
– Det var interessant!

Rebecca fortsetter.
– Hun forteller meg at du er flink til å ta vare på deg selv med yoga og andre ting også. Og at du sover godt! Det er verre med mannen din, han våkner en del!

– Det stemmer det, jeg sover godt, men ikke han!

Rebecca forteller at moren til Marit var inn og ut av sykehus i den siste perioden hun levde, men at hun var hjemme idet hun gikk over. Marit bekrefter at slik var det.

Moren er opptatt av å takke for det datteren gjorde for henne, og forteller mer om hvordan det var den siste tiden. Hun var glad for at alt var oppgjort og at ingenting var uavklart mellom dem. Det er en varm ro mens moren har vært på besøk gjennom Rebecca. Det er som vi kan kjenne den kjærlige omsorgen for datteren og familien fysisk på kroppen.

Kjær sønn med omsorg for familien

Det er en annen ånd som gjerne vil komme til, og Anette begynner å kanalisere den unge mannen som gav seg til kjenne på soverommet oppe. Anette kjenner med en gang at han også er nært knyttet til Marit, at han var kjærlig og svært glad i moren sin.

– Han er høy og flott! En tenåring med stritt mørkeblondt hår, sier Anette.

Marit kjenner igjen sønnen sin som gikk bort som tenåring.

– Jeg hører ham helt tydelig, sier Anette. – Han sier; «det var ikke meningen å dra, jeg ville ikke dra». – Det er det han sier til deg. Samtidig forteller han meg at han stod stødig i at han valgte å dra selv.

**Marit og mannens sønn døde i selvmord som tenåring. Han er sårt savnet av familien. Kjøkkenet fylles av kjærlighet når Anette Flesjø, Rebecca Byers og Marit fornemmer hans nærvær.**

Det er et følelsesladet øyeblikk for alle på kjøkkenet på Minge når sønnen kommer gjennom. Det er som om vi kan føle at han er der fysisk, og det store kjøkkenrommet fylles med kjærlighet. Alle tre på kjøkkenet kan føle nærværet av ham og at han var nært knyttet til alle i familien. Marit og mannen mistet sønnen i selvmord, og søsknene mistet en kjær bror. Sønnen er opptatt av å fortelle at han ikke ville dra fra noen av dem.

– Han forteller meg at han ofte stikker innom og ser til og snakker med broren sin på det innerste rommet. Han var så nær ham, og jeg kjenner en sterk kjærlighet til alle søsknene hans, sier Anette.

Skyldfølelse i familien

Sønnen forteller om da han gikk over, og Anette beskriver et sted han viser henne. Marit kjenner igjen stedet. Anette forteller at han videre sier; «Jeg gikk hit, og her var jeg. Ingen kunne hindret meg, jeg ville klare meg selv. Du kunne ikke endret det. Ingen kunne det».

Marit kjenner igjen følelsene rundt dette når sønnen snakker om hvordan skyldfølelsen har slitt i familien siden han gikk over.

«Dere er sterke og fine sammen», sier han, forteller Anette, og forklarer hva hun hører. Han nevner flere i familien som han ser og kommer med råd til Marit om hvordan hun kan snakke med dem ut fra de behovene de har. Sønnen understreker og gjentar at det var hans valg. At ingen kunne endret dette valget.

Under husrensen beskriver Anette Flesjø den unge mannen som gir seg til kjenne på barnerommet. For Marit blir det et møte med sønnen hun mistet som tenåring – og en påminnelse om skyldfølelsen familien har båret.

Sønnen er også opptatt av å fortelle moren at han har det godt nå.
– Han forteller at han ikke er alene i åndeverden, sier Anette.

Marit forteller oss historien om da det vonde rammet. Hun forstår godt at han snakker om at han ikke er alene i åndeverden. Han var nemlig selv etterlatt etter selvmord, han mistet kjæresten sin.

– Sønnen din takker for en god oppvekst her på Minge. Han har så mange hyggelige minner. Han sier videre at; «dere er flinke til å snakke om meg», sier Anette. – Han morer seg over søsknene sine. Han forteller også at du har barnebarn, flere små jenter og en gutt. Han roser deg for at du har mye å bidra med til dem.

– Å, ja sånn var han, sier Marit. – Han var veldig glad søsknene sine. Og ja, det stemmer det med barnebarn. Han var veldig glad i onkelbarna sine også.

Hold minnene levende

Hele kjøkkenet er fylt med lys når sønnen er gjennom og vi snakker om ham. Han oppfordrer Marit til å snakke om ham. Også for de mindre brødrene sin del.

– Han snakker til dere om å holde minnene levende. Det vil hjelpe å bearbeide sorgen. Så vil han være her hos dere når dere snakker om ham, sier Anette.

Det har vært en sterk opplevelse å være på Minge. Det er godt å ha nærhet til en kjærlig mor og en dypt savnet sønn. Samtidig går sorgen svært innpå oss – det å favne det ufattelige i å leve videre uten en elsket tenåringssønn og en god bror. Vi har så vidt fått et lite gløtt inn i de ulike lagene av følelser og utfordringer i tiden etter for de som er blitt rammet av og etterlatt etter selvmord. Marit og mannen har engasjert seg i LEVE, Landsforeningen for etterlatte ved selvmord. Foreningen er for alle som er rammet av selvmord, og engasjerer seg i selvmordsforebygging.

Samtidig som Marit og alle på Minge må leve med sorgen, opplever Marit også at mye spiller på lag. Sorgen vi kan kjenne i huset rommer en fase i livet som Marit definerer som «etter». Det var et liv før og et liv etter, og sorgen får plass i hverdagen. Marit er sikker på at sønnen er med henne fortsatt, men på en annen måte. En måte hun prøver å favne og undre seg over. Det har vært en fin og sår opplevelse for oss i Medium å få være med et par timer og høre på hviskingen og kjenne på energiene på Minge. Minnene vil være med i hjertene våre videre.