Kunsten å forvandle ensomhet til glede

Lyset er gjemt i mørket

Ensomhet er en form for sosial kjedsomhet, et savn og lengsel etter noen å være sammen med, dele opplevelser med og være lykkelig sammen med. Samvær med andre løser nødvendigvis ikke problemet. Det bare demper det ved å få oss til å tenke på noe annet. Eller det forsterker ensomheten når overfladiske og meningsløse samtaler gjør oss fremmede overfor oss selv. Ensomhet er egentlig ikke lengsel etter selskap, men lengsel etter beslektede sjeler – og aller mest min egen sjel.

Ensomhet kan oppleves som et mørkt hull. Som en malstrøm som trekker livskraft, optimisme og glede stadig lenger ned i mørke til depresjon og håpløshet. Derfor har de fleste det travelt med å lyse opp dette mørket og fylle det med aktiviteter og opplevelser for å slippe å møte dette uhyret.

Det blir ganske slitsomt i lengden, og henger man etter i å fylle på med underholdning og adspredelse i en endeløs strøm av arbeid, reiser, fester, tomprat, mat, trening, sex, alkohol, film TV, sosiale medier og siste nytt, kommer ensomheten uunngåelig snikende tilbake som nattemørket senker seg når solen forsvinner bak åsene. Men hva hvis det er omvendt? Hva hvis den virkelige lyskilden som gir liv til alt faktisk er gjemt i ensomheten og vi må være alene for å oppdage den?

Ensomhet er en opplevelse

Løsningen på ensomhet er å stille to enkle spørsmål.

• Hvem er det som opplever ensomhet?
• Den som opplever ensomhet, er den også ensom?

Dersom ensomhet kan oppleves på samme måte som vi opplever en kjedelig film, må jeg være forskjellig fra ensomheten. Det er feil å si at jeg er ensom. Det korrekte er at jeg opplever ensomhet.

I dette perspektivet er jeg på kino og ser en film som heter Ensomhet. Det eneste problemet er at jeg liker ikke filmen. Det bør være flere personer i den, mer handling, mer spenning og drama. En slik film er hele tiden i forandring. Selv om det er en film om ensomhet, er det likevel mer subtile forandringer, kanskje litt fuglesang, vind i håret, lyder fra naboer, trafikk i gatene, barnelatter, tanker og ideer som dukker opp, pusten i nesen, en behagelig varme i kroppen og faktisk ganske mye annet om en retter oppmerksomheten mot det.

For en stor del er ensomhet rett og slett kjedsomhet. Man er så vant med sterke opplevelser fra film og media, menneskelige møter og et liv med høyt tempo, at man er helt ute av stand til å takle den alminnelige grå hverdagen, og ser man etter i detaljene, er den ikke grå i det hele tatt.

Dette er en enkel metode av å takle ensomhet ved å se på livet som en film. Jeg driver ikke denne kinoen, og hva som blir vist til enhver tid er stort sett utenfor min kontroll. Noen ganger er filmen spennende, andre ganger kjedelig. Det er fortsatt film og jeg aksepterer uansett hva som blir vist. Kjedsomhet er mangel på konsentrasjon. Ved å legge merke til detaljene kan selv mønsteret i gulvteppet, lydene i gaten eller de subtile smakene i kaffe bli spennende.

«Kjedsomhet er mangel på konsentrasjon. Ved å legge merke til detaljene kan selv mønsteret i gulvteppet, lydene i gaten eller de subtile smakene i kaffe bli spennende».
– Christian Paaske

Jeg er bevissthet

Det er tydelig at jeg er forskjellig fra opplevelsene. Opplevelsene oppstår i meg, og jeg opplever dem. Jeg er subjektet og alt annet enn meg er objekter. Det gjelder ikke bare fysiske objekter som blomster, dyr, andre mennesker, bord og stoler, men også mer subtile objekter som lyder, synsinntrykk, tanker og følelser. Jeg som subjekt har en helt unik egenskap som er min evne til å oppleve at jeg er ved bevissthet og vet at jeg eksisterer. Det er så opplagt og selvfølgelig at vi sjeldent legger merke til det. Verken foreldre eller lærere har fortalt at du må være klar over at du er bevisst og eksisterer. Det er det aller næreste av det nære – jeg er.

Jeg er ikke et objekt. Å lete etter jeg-et i hjernen, er som å lete etter hallodamen inne i TV-apparatet. Jeg har ingen lokalitet i tid og rom. Jeg kan ikke oppleve meg selv. Jeg kan kun være meg selv.

Bevissthet og eksistens har ingen begynnelse eller slutt. Det bare er. Det er ut over menneskelig forstand å forstå, og vi kan kun konstatere det som et udiskutabelt faktum. At jeg eksisterer og er bevisst, er det eneste jeg med sikkerhet kan vite. Alt annet er objekter, forestillinger i sinnet og straks mer usikkert.  

Jeg som bevissthet og eksistens er noe annet enn den fysiske verden. Verden er i konstant forandring, men jeg som et vitne eksisterer ikke i tid og rom, kun i øyeblikket, er utenfor tid og derfor uforanderlig, solid, konstant, varig og virkelig.

Når du følger flokken, mister du deg selv.
Når du følger din sjel, vil du miste flokken.
Omsider vil du våkne opp til din sanne natur.
Vær ikke redd for overgangen av å være alene.

To dimensjoner

Dette er tilværelsens to dimensjoner hvor de fleste kun får med seg den ene. Det er som havet og bølgene. Havet av bevissthet er årsak, mens bølgene av opplevelser er en effekt. Havet kan eksistere uten bølgene, men bølgene kan ikke eksistere uten havet.

For å oppdage denne usynlige dimensjonen av tilværelsen og den jeg egentlig er, er det en fordel å være alene. Jeg er alltid alene, fordi det er ingen andre. Slik det bare er ett hav, finnes det bare én bevissthet. Slik det er utallige lyspærer, er det bare én felles strøm som lyser opp alle pærene. Hemmeligheten er å skifte perspektiv. Istedenfor å tro at jeg er en isolert og ensom lyspære adskilt fra alle andre når jeg innbiller meg å være en person med en kropp, alder, kjønn, nasjonalitet og et sted å bo, må jeg forstå at jeg er strømmen som får alle pærene til å lyse.

Dette skiftet av perspektiv er ikke enkelt, men det kurerer ensomhet. Jeg vil forstå at den personen jeg innbiller meg å være er en ren mental forestilling og har ingen virkelighet annet enn som en fantasi og er følgelig ingenting. Når jeg blir ingenting blir jeg samtidig alt.

Forståelsen av dette er en begynnelse. Prosessen må gå mye dypere til en realisering hvor dette perspektivet blir permanent etablert. Det er en oppvåkning fra feil perspektiv av dualisme og adskilthet til min ikke-dualistiske, tidløse og sanne natur.

Hvor er gleden?

Min sanne natur har tre dimensjoner – eksistens, bevissthet og glede. Eksistens og bevissthet er lett å forstå og erfare, men hvor blir det av gleden? Den viser seg bare i spredte øyeblikk når jeg får det jeg vil, og oppleves langt fra som en varig tilstand.   

Jakten på lykke og glede er det som driver meg fra morgen til kveld. Alt jeg gjør er motivert ut fra at jeg vil være så lykkelig som mulig til enhver tid. Ensomhet er mangel på lykke og føyer seg over listen av savn for å bli mest mulig lykkelig. Å klø et myggestikk gjør jeg for å få det litt bedre. Jeg spiser mat for ikke å være sulten. Selv å hjelpe andre gjør jeg fordi det gir meg en god følelse.

Faktum er at lykken er der hele tiden. Det er min natur, men overskygges av sinnets innhold av tanker og følelser på samme måte som skyer dekker for solen. Sinnet er som kinolerretet som alle opplevelsene vises på. Jeg er fortsatt et vitne som opplever filmen. Jeg er ikke sinnets innhold, men den som opplever sinnet. Jeg er ikke tankene og følelsene, men jeg observerer dem slik de kommer og går.

«Ensomhet er mangel på lykke og føyer seg over listen av savn for å bli mest mulig lykkelig».
– Christian Paaske

De mest dominerende tankene er begjær og frykt. Begjær er minner om positive opplevelser jeg gjerne vil oppleve igjen. Frykt er begjær med motsatt fortegn. Det er minner om negative erfaringer jeg vil unngå for ikke å oppleve det en gang til.

Metoden er å observere sinnet med et klart perspektiv av å være et vitne. Når sinnet blir tilstrekkelig rolig og fri fra begjær og frykt, vil lykken skinne gjennom slik solen alltid skinner over skyene.

Fake it till you make it

Lykken fra min natur er ikke en opplevelse, men en stille tilfredshet i min egen væren. Når jeg tillater meg å være stille og bare være, kommer gleden slik et sjeldent dyr dukker opp i skogen. Metoden er å øke oppmerksomheten på denne stillheten og jevnlig minne meg på at lykke og glede er min natur. Jeg er glede og jeg kan ikke gjøre noe for å bli noe jeg allerede er.

Å si til seg selv at jeg er glede kan virke som å dra seg selv opp etter håret – særlig hvis sinnet er fylt av savn, lengsler, ønsker, begjær, rastløshet, sinne, frustrasjon, depresjon og på andre måter misfornøyd. At min natur er lykke, er likevel en sannhet og kan med fordel gjentas så ofte at du til sist tror det. «Fake it till you make it».

Det er ikke å undertrykke negative følelser, sorg og smerte. De gis full anerkjennelse og aksept, men gjenkjennes for at det er tanker og følelser i sinnet. Jeg opplever dem, lar dem passere uten å identifisere meg med dem, men ser dem som forbipasserende skyer og uvær på himmelen.    

Ved å rette oppmerksomheten mot den indre lykken og dempe sinnets kaotiske strøm av begjær og frykt som uansett kun er fantasier, vil gleden gradvis bli mer gjenkjennelig til en dag sinnet blir modent nok til å opplyses av realisering av din sanne natur som er glede. Eller med ordene til Anandamayi Ma: «Hvis du bare får en liten smak av gleden i denne dimensjonen, vil du ikke bry deg om noen av gledene i denne verden. Det er den absolutte sannhet.»

Den indre og ytre veien

Dette er den ultimate løsningen på ensomhet og alle øvrige problemer av menneskelig lidelse. Dette er den direkte veien av kunnskap ved å møte ensomheten og starte en indre reise med å utforske sinnet og oppdage det som forhindrer gleden å skinne gjennom.

Men det er også den vanskeligste veien. Mange vil ikke være klar for denne metoden. Ensomheten kan være for smertefull, de kan være for langt nede i depresjonens bølgedal, og den intellektuelle forståelsen av sinnets natur er bare ord med liten effekt. For dem finnes det en annen vei. De må søke utover og engasjere seg i handling. Ta fatt i livet og forvandle treghet og stagnasjon til aktivitet som de første skritt. Fra aktivitet skapes overskudd og mental klarhet, refleksjon og stillhet. Først da kan det ytre perspektivet skifte og reisen innover kan begynne. 

For å overkomme ensomhet og begi oss på veien mot frigjøring, må vi begynne med det enkle og arbeide videre fra det nivået vi befinner oss på her og nå. Ensomhet kan være en døråpner fordi det er frustrasjon og smerte som gjør oss til søkere for å finne en løsning.

Lag en plan og følg planen. Hold deg fysisk og mentalt aktiv, etabler gode vaner, ta tid til stillhet, lær av dem som har gått veien før deg, reflekter på disse perspektivene igjen og igjen. Sett deg alle åndelige veiers ultimate mål – å våkne opp til din sanne natur.

«Ta fatt i livet og forvandle treghet og stagnasjon til aktivitet som de første skritt. Fra aktivitet skapes overskudd og mental klarhet, refleksjon og stillhet».
– Christian Paaske

Syv trinn til glede

1. Bekreft så ofte som mulig «jeg er glede». Det er en nøkkel. Når døren er åpen, trenger man ikke nøkkelen lenger. 

2. Avvis alle tanker og følelser som mentale forestillinger unntatt «jeg er glede». Observer dem og la dem passere.

3. Livet er en film. Sinnet er lerretet hvor alle opplevelser oppstår. Nyt underholdningen, men vit at jeg er fri fra filmen, den kan ikke gjøre meg noe.    

4. Hold sinnet rent. Fyll sinnet med positivt innhold og reduser det negative. Vær selektiv med sanseinntrykk fra film, media, musikk, bøker, mennesker og omgivelser.

5) Hold orden i livet. Rydd opp i rutiner og vaner. Lev regelmessig. Velg det nødvendige fremfor det behagelige.

6. Hold kunnskapen om din sanne natur jevnlig vedlike gjennom selvrefleksjon og inspirasjon fra de realiserte.

7. Ta deg tid til å være stille, våken og oppmerksom her og nå.

Gledesbønnen

Jeg er glede
Jeg er ikke kroppen
Jeg er ikke tankene
Jeg er ikke følelsene
Jeg er ikke egoet
Jeg er oppmerksomheten, 
den i seg selv lysende bevissthet,
hvis natur er glede
Jeg er glede
Jeg er

Flere artikler om kunsten å leve:

Kunsten å forstå seg selv

Kunsten å være lykkelig

Kunsten å tilgi

Kunsten å finne roen