Er Donald Trump en verdensfrelser eller ny diktator?

Rambo er tilbake i manesjen

Fire nye år med Donald Trump i det amerikanske førersetet er et gigantisk sceneskifte i det politiske teateret, og som det knytter store forventinger til – positive som negative. For dem som fikk med seg innsettingstalen 20. januar, er det tydelig at «Rambo» er tilbake i Det hvite hus. Her ble det snakket i store bokstaver fra mannen som skal gjøre Amerika «great» igjen. Nå skal det ryddes opp etter fire år med vanstyre. Trump gjorde det tydelig at hans forgjenger var en katastrofe. En komplett udugelig president som har kjørt USA lenger ned i grøften enn noe andre tidligere i amerikansk historie.

Trump innledet med å si at dette er begynnelsen på en ny gullalder. Igjen skal USA gjenvinne sin storhet, respekt og verdighet og være den fremste nasjonen resten av verden ser opp til, beundrer og hyller – men også frykter med sin makt til å forsvare seg mot sine fiender. Det skal ikke være tvil om at vår tids ledende supermakt er det amerikanske imperiet og dets storhetstid har i følge Trump bare begynt.

For toppsjiktet av notabiliteter og kremen av samfunnstopper til stede i den fullpakkede salen ble det en aktiv gymnastikktime med mye klapping og mange raske knebøyninger, hyppig vekslende mellom stående og sittende applaus. Millioner verden over fulgte begivenheten fra sine respektive skjermer. Mange fylt av optimisme og håp – andre med skuffelse og sorg. Andre igjen med avmakt, likegyldighet og forakt overfor et valgsirkus og politisk skuespill hvor alt er iscenesatt og tilhører maktens underholdningsavdeling.

Politisk teater

Fra dette perspektivet er hver presidentperiode en av mange akter i et langvarig politisk skuespill. Hver periode er et nytt sceneskifte. Skuespillerne skiftes ut og en ny president inntar hovedrollen vekselvis mellom den blå eller røde fløyen i det politiske landskapet for å opprettholde illusjonen av at det er folket og velgerne som bestemmer. Det er en sammenheng i handlingen og bak kulissene en regi hvor presidenter i USA ikke blir valgt  – de blir utvalgt.

Skiftene er ofte mellom kaos og orden. Som da den tafatte pappagutten og cowboyen George Bush jr. ble erstattet med den dannede og sympatiske juristen Barack Obama. Lettelsen og begeistringen var så stor at han straks ble gitt Nobels fredspris. Ikke fordi han hadde utrettet noe spesielt i fredens tjeneste, men i forhold til sin forgjenger var han en helgen. Så sikre var Nobelkomiteen på at Obama var en fredens mann at prisen ble gitt på forskudd. 

Den samme effekten gir nå full uttelling for Trump, hvor overgangen fra den mer eller mindre senile, robotaktige og lite tilstedeværende Joe Biden er enda større. En fireårig kaosperiode har lagt grunnlaget i det amerikanske folk og verden for øvrig for et rop etter den sterke mann. Slik har diktatorer i krisetider kommet til makten og er snarere et illevarslende ekko og en påminnelse om at historien har en tendens til å gjenta seg.

Veien til diktatur

Å avvikle et demokrati og en konstitusjonell styringsform er ikke gjort over natten. Det følger ofte en ti trinns metode som Mussolini var den første til å ta i bruk. Ett av trinnene er å utføre en terrorhandling og legge skylden på en ytre fiende. Ved Riksdagsbrannen i 1933 fulgte Hitler denne oppskriften. Ved å legge skylden på jødiske og kommunistiske terrorister førte det til lovendringer. De ga grønt lys for at en regjeringsleder under en krise kan erklære unntakstilstand og innsette seg selv som diktator. Kort tid etter tok Hitler steget fra folkevalgt statsoverhode til diktator – fra rikskansler til Der Führer.

Støvet hadde knapt lagt seg etter 11. september 2001 da tre bygninger gikk i bakken, pulveriserte og forsvant etter å ha blitt truffet av to fly og skylden ble lagt på arabiske terrorister, innførte USA samme lovendring. The Patriotic Act gir under en krise presidenten fullmakt til å sette konstitusjonen, kongressen og senatet ut av funksjon og innsette seg selv som diktator.

Lignende lovendring ble også innført i Norge i 2023 hvor regjeringen under en helsekrise kan sette Stortinget til side og oppheve demokratiet.

Overgangen fra president til diktator kan for Trump bli kort. Erklæringen i innsettingstalen om umiddelbar militær unntakstilstand i grenseområdet til Mexico var kanskje like mye for å signalisere hvilke virkemidler han har til disposisjon og ikke er redd for å bruke. Det er opp til presidenten å definere en krise. Trump kan ved enhver gitt anledning trekke denne jokeren ut av ermet og følge i Mussolinis og Hitlers fotspor.

Kraftig opprydning

I innsettingstalen leverte Trump konkrete instruksjoner på en rekke politiske saker med umiddelbar iverksettelse med en autoritet som en eneveldig konge eller diktator. Det gikk et lettelsens sukk gjennom salen og kraftig applaus da Trump erklærte at woke-festen med kjønnsanarkisme, identitetsforvirring og normalisering av det absurde, er over. De voksne har kommet hjem. Det finnes kun to kjønn, mann og kvinne. Punktum.

Det ble også satt pris på at USA skulle slutte å krige. Tiden er kommet til å styrke nasjonen på hjemmebane og rollen som verdenspoliti blir ikke med Trump som politisjef. Den til nå frie flyten av flyktninger og immigranter fra Mexico skal stanses. Militære tropper skal settes inn og illegale flyktninger som tar amerikanske arbeidsplasser skal deporteres til hvor de kom fra. Kriminelle bander og narkokarteller som regjerer i byene skal fjernes og ro og orden gjenopprettes. Tollmurene som beskytter amerikanske varer mot billig import skal bli høyere for å gjenreise amerikansk industri. Deriblant bilindustrien som skal produsere bensindrevne biler fordi USAs oljeressurser ikke lenger skal forbli under jorden, men pumpes opp for full kraft.

Ytringsfrihet

Videre ble det sagt bevingede ord om ytringsfrihet hvor all sensur skal opphøre. Andre skal ikke komme til å dele Trumps erfaringer fra da han som sittende president ble utestengt fra Twitter på grunn av bemerkninger i konflikt med retningslinjene, før Elon Musk overtok og ble god venn med Trump.

Pengene skal heller brukes på å plante det amerikanske flagget på Mars enn å ta seg av det voksende antallet hjemløse som bor i pappkasser på gatene i gettoene i storbyene som han ellers ikke sa noen ting om. Heller ikke om avgrunnen mellom de ekstremt rike og en stadig fattigere befolkning. En utenlandsgjeld av astronomiske proporsjoner hvor USA for lengst er konkurs og eies av kinesiske kreditorer ble heller ikke nevnt. Det var ikke dagen for å snakke om virkelighetens USA, men snarere en oppvisning av hvordan å dra seg selv og USA opp etter håret.

Kina er fienden

Trumps uttalelser om å overta Panama, Canada og Grønland vekker minner om elefantsyke som er vanlig blant diktatorer. De lokale forholdene blir ofte for små og de trenger mer plass. Hitler kalte det «lebensraum» og Tyskland ble raskt for puslete for Det tredje rike.

Styrkeforholdet overfor Panama er like ubalansert som i en av verdenshistoriens mest absurde kriger da Italia under Mussolini i 1935 gikk til krig mot Etiopia. Et land som knapt hadde annet å forsvare seg med enn tørre never og bambusspyd. Forhåpentlig med en tilstrekkelig symboleffekt til å sette ham i respekt og skape illusjonen om at Romerriket under hans lederskap var på vei tilbake. Trumps motiver kan være beslektet, hvor hans noe pompøse, arrogante, selvsikre og oppblåste tale blottet for ydmykhet og realisme gir ham flere likheter med Mussolini enn bare utseendet.

Trump mener Panama er altfor gjestfrie overfor kineserne og at Kina dermed kontrollerer Panamakanalen med utilbørlige avgifter overfor amerikanske skip. Bortsett fra at dette ikke stemmer med de faktiske forholdene, er det mer aggresjon og fiendtlighet overfor Kina enn overfor Panama og et langt mer alvorlig signal.    

Den skjulte makten

Det spiller ingen rolle hvem som er president i USA. Det er ikke de som bestemmer, de mottar bare ordre fra den skjulte makten som trekker i trådene bak den politiske dukkescenen. Skuespillet opprettholdes fordi media lever av det, folk flest tror på det og har behov for å tro på det, selv om stadig flere våkner opp til det som er problemet med konspirasjonsteorier flest – de er oftest sanne. Ibsens ord om å ta livsløgnen fra gjennomsnittsmennesket er fortsatt gyldig. Å se realitetene i øynene kan være ubehagelig.

Trumps rolle må forstås i lys av det store bildet av hvor USA og verden er på vei. Han er der for å iverksette en politisk agenda og gi inntrykk av at han er verdens mektigste mann, men er i realiteten kun en skuespiller som fremfører en rolle mens regien er skjult for publikum. Han er medlem av den samme rikmannsklubben, den samme makteliten som kun tilsynelatende gir inntrykk av at de er motstandere og fiender. Når TV-kameraene er skrudd av går de i de samme selskapene, hygger seg på golfbanen, ender i seng med hverandre, er bestevenner og står på den samme lønningslisten. Mellom festlighetene ler de seg skakke av en tafatt befolkning som er alt for lette å narre, indoktrinere og styre som en saueflokk. Faktisk lettere fordi sauer må ha vakthunder, mens  mennesker passer på hverandre.

Trump innleder definitivt en ny periode hvor USA nå skal få en sterk mann, en bølle i førerstolen som ikke er redd for å knuse egg for å lage omelett. Hans personlighet er derfor av en viss interesse fordi den er et bilde på vi har i vente.

Dette sier astrologien

Når en helgen og en forbryter kan ha samme horoskop, sier det seg selv at det er vanskelig å tolke et horoskop objektivt. Tolkningen vil alltid være farget av øynene som ser. Faktisk er de astrologiske skoene såpass tøyelige at man alltid kan forminske eller forstørre skoene for å få dem til å passe bare skohornet er godt nok. Få horoskoper plager astrologer mer enn Hitlers. Det er alt for harmonisk og ligner mer på en helgen enn en stormannsgal despot. Slik har tolkningen av Trumps horoskop også sine begrensninger med rom for tolkninger i mange retninger.

Det meste iøynefallende med Trumps horoskop er Solens plassering i Tvillingenes tegn i 10. hus. Dette er området for maksimal slagkraft i det offentlige rom og hvor dette stjernetegnets talegaver kommer godt med. Med den nordlige noden samme sted har han tydelig havnet på rett hylle i livet, på toppen og med den mest prestisjefylte jobben i verden.

Den tette forbindelsen til opprørsplaneten Uranus gjør ham imidlertid svært rask på avtrekkeren. Han tiltrekkes av konflikt og motsetninger med en stor dose eksentriskhet hvor han trives i rollen som rebell, bråkmaker, bølle og mister neppe nattesøvn over hvor mange han tråkket på tærne, ga sparken eller fornærmet den dagen. Fraværet av jord gjør at han kan miste bakkekontakt, sette seg urealistiske mål, mangle tålmodighet og skyter spurver med kanoner.

Et levende sankthansbål

Månen i Skytten bidrar til å tenke og snakke stort. Han vet å kalle en spade for en spade, og deler Skyttens evne til å snakke rett fra leveren med små hensyn overfor sartere sjeler. Sol-Uranus kombinasjonen i et lufttegn og Månen i opposisjon i et ildtegn har en forsterkende effekt på hverandre og er som å helle bensin på et bål.

Med ascendanten og Mars i Løven, nok et ildtegn, er det ytterligere ved til bålet. Det gjør ham til en kriger og en naturlig leder. Løven vet å innta hovedrollen, sole seg i sin egen glans og fortreffelighet hvor ingen gjør ting smartere, bedre eller større enn ham.

Med hele tre planeter i Krepsen er han ikke blottet for følelser. Krepsen er hard på utsiden, men sårbar og myk på innsiden. Kjærlighetsplaneten Venus i dette omsorgsfulle tegnet lover godt for å ta hensyn til de svakere i samfunnet, hadde det ikke vært for at Saturn, som er aller minst velkommen i dette tegnet, legger sin klamme hånd over Venus med trolig en hemmende effekt.

Merkur i Krepsen gjør at han har beskyttende tanker for sine medarbeidere og det amerikanske folk, men spenningen til Neptun kan svekke gangsynet. Han kan bygge luftslott med store ord og skape en mystisk aura omkring seg av verdensfrelser og et fredelig lam, mens det i realiteten er den berømte ulven i fåreklær.

Med gullskje i munnen

Det harmoniske aspektet mellom Jupiter og Solen er en velsignelse i ethvert horoskop. Det gjør at ting for det meste går hans vei, det gir flaks, overflod og velstand. Trump har seilt i medvind det meste av livet, født på solsiden, vært suksessfull forretningsmann og nå valgt til leder av det amerikanske folk for annen gang i en alder av 78 år. Det er ingen dårlig merittliste å slå i bordet med i Perleporten hvis han noensinne kommer dit.  

Et kritisk punkt i dette horoskopet er ascendanten på 29° i Løven. Det sammenfaller med fiksstjernen Regulus på dette gradtallet. I den eldre astrologien ble flere av de faste stjernene tillagt særlig stor betydning dersom de som en laserstråle innenfor en grads nøyaktighet treffer planeter eller sentrale punkter i horoskopet. Effekten er ofte også like konsentrert, med en forsterkede kraft med styrker eller svakheter, velsignelser eller forbannelser.

For Regulus del kan det gi mot, nobelhet, ambisjoner og stor makt. Et visst aristokratisk og kongelig sus kan følge med i dragsuget og gi en selvskreven plass blant eliten og vinnerne i samfunnet. Suksessen kommer likevel på betingelsen av å overkomme fristelsen til å ta hevn. Dersom han feiler kan det bli et fall fra høyden med den aller største ydmykelse, tap og nederlag idet han treffer asfalten.

USA og Trump

Den amerikanske konstitusjonens grunnleggere kunne sin astrologi. Tidspunktet for underskrivelsen 4. juli 1776 var neppe tilfeldig, og ble valgt for å gi den unge nasjonen et sterkest mulig horoskop. Særlig var det viktig å vente på at de to planetene med størst samfunnsmessig innflytelse befant seg i sine eksalterte og optimale posisjoner med Jupiter i Krepsen og Saturn i Vekten. I Trumps horoskop er dette omvendt, han har Saturn i Krepsen og Jupiter i Vekten. Det gjør ham kanskje ikke til den best egnede til å styre USA på en god måte.

Det er heller ikke noe beroligende tegn at Trumps Sol og Uranus treffer krigsplaneten Mars i USAs horoskop. Det kan aktivere krigslysten i verdens største militærmakt.

Med Trumps Måne tett på ascendanten i USAs horoskop treffer han grunnfjellet i det amerikanske folkedypet hvor de elsker en vinner. Mange ser derfor på Trump, på tross av hans rikdom og tilhørende en overklasse skyskraperhøyt over vanlige folk, som «deres mann».

Flere av Trumps planeter aktiverer USA horoskop positivt. Han speiler derfor mye av kreftene og følelsene som rører seg i det amerikanske folkedypet. Ethvert samfunn får den lederen de fortjener, sa Nietzsche. La oss håpe amerikanerne og alle Trump tilhengerne ikke blir skuffet.  

Bare en hatt – eller noe mer?

I et så sentralt politisk ritual som innsettingen av en ny president er ingenting overlagt til tilfeldighetene. Heller ikke hvordan USAs førstedame kler seg.

Selv om Trump ruvet i landskapet og inntok hovedrollen, stjal likevel Melania Trumps hatt mye av oppmerksomheten. Symbolikken sendte et tydelig signal om hvem som bestemmer i kulissene. Den dypblå hatten helt over i det svarte og med den hvite stripen i kontrast er utenom frimurersymbolikken et tydelig signal om at Trump ikke er en fredens og kompromissenes mann. Her tar vinneren alt, det er sort eller hvitt, ingen nyanser, venn eller fiende, levende eller død.

Videre symboliser hatten med sin form Saturn med dens ringer. Lenge den ytterste planeten i solsystemet og portvokteren inn til vår verden, og har noen mørkere og okkulte sider makteliten har et særlig sterkt forhold til. Så sterkt at det var viktig å markere dette symbolet for dominans, makt og kontroll for anledningen.

Også det mislykkede kysset hvor hattebremmen stod i veien kunne også ha vært planlagt og en del av forestillingen for å symbolisere at kjærlighet får harde kår under Trump fordi Saturn står i veien.

Videre dekket hatten øynene og sperret for innsyn. Trolig enda et signal om saturnske egenskaper som utilgjengelighet, avstand og følelseskulde. Var det en begravelse?  

Les også:

Horoskopet for mai og juni 2025

Morn’a Siv!

Odd Nerdrum: Alt for kunsten