Ble frisk med yogisk tankegang og tankens kraft

Spiseforstyrrelsen ble en vei til selvutvikling

Da Vibeke Nohr (38) fikk diagnosen anoreksi som 27-åring, hadde hun nylig født sitt andre barn. At hun skulle bli syk som voksen, kom nok som en overraskelse på mange. Når Vibeke ser tilbake, ser hun imidlertid at det startet lenge før.

– Selv om jeg hadde en trygg barndom, levde jeg med en brutal indre kritiker som gjorde at jeg tidlig koblet meg fra kroppen. Jeg slet veldig med å forholde meg til her og nå, og var en klassisk flink pike, forteller hun.

På videregående fikk hun stadig tilbakemeldinger på at hun spiste for lite, men for Vibeke var det bedre å kjenne på at hun var sulten enn å kjenne på følelsen av å ikke være bra nok. Når hun så rundt på sine jevnaldrende, lurte hun på hvorfor det virket så enkelt for dem å snakke med hverandre, mens hun selv dro rundt på det som kjentes som tunge lenker.

– Jeg trodde at det var noe galt med meg, og følte at jeg aldri levde opp til andres forventninger. Det var egentlig ingen som utfordret meg på dette temaet heller, sier hun undrende.

Spiseforstyrrelsen som kom

Spol fram til 2014, og Vibeke hadde begynt å kontrollere maten hun spiste. Triggeren var en utfordrende sak knyttet til ett av hennes nå tre barn. På den tiden hadde Vibeke ansvaret for å næringsdeklarere maten i den daværende jobben, og med bakgrunn i innsikten hun fikk forsvant hun inn i en besettelse av tall og kalorier.

– Jeg hadde enormt mange regler, planla alle måltider og telte alle tall. Skulle jeg ut og spise, trakk jeg fra mat i løpet av uka. Jeg følte at jeg mestret noe, samtidig som jeg begynte å miste energi, forklarer Vibeke, som var skråsikker på at hun kunne stoppe når hun ville.

Men kiloene raste av, og Vibeke ble raskt kraftig undervektig. Da var det at en av venninnene hennes tok tak og sa at hun ikke kunne stå å se på at Vibeke bare ble tynnere og tynnere. Nå måtte hun gå til legen! Vibeke bet i det sure eplet og gikk til legen, men blodprøvene viste at alt var i orden. Med det var det bare å fortsette nedover den vonde spiralen hun befant seg i.

– Jeg var veldig god til å få alle til å tro at jeg spiste, for det var mye volum på tallerkenen min, men lite kalorier. Jeg elsket maten, men spiste jeg en ert for mye, visste jeg ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg ble som et gissel der spiseforstyrrelsen var demonen som hadde forplantet seg i meg, forteller Vibeke.

For nei, hun klarte faktisk ikke å stoppe.

«Selv om jeg hadde en trygg barndom, levde jeg med en brutal indre kritiker
som gjorde at jeg tidlig koblet meg fra kroppen».
– Vibeke Nohr

Livsmestring 1.0

Med tiden var det en legevikar som til slutt registrerte Vibekes undervekt. En henvisning til distriktspsykiatrisk senter (DPS) ble sendt, og i 2019 fikk Vibeke diagnosen anoreksi. Hun var nå så undervektig at terapeuten på DPS var redd for at hjertet hennes skulle slutte å slå. Vibeke på sin side kunne ikke bry seg mindre. Frykten for at lårene hennes skulle møtes var større enn frykten for at hjertet skulle slutte å slå. Selv om ikke samtalene med DPS hjalp Vibeke noe videre, førte de henne likevel videre.

– Jeg fikk begynne på et livsmestringskurs i regi av Idrettens helsesenter der innføring i yogisk tankegang og tankens kraft sto sentralt. Litt etter litt innså jeg at jeg ikke nødvendigvis trengte å tro på alle disse tankene jeg hadde dersom jeg ikke ville det, og jeg ble nysgjerrig på hva jeg fortalte meg selv og hvem jeg egentlig er, erindrer Vibeke.

Gjennom kurset fikk hun en kontaktperson som drev med adferdsterapi. Takket være ham fikk Vibeke etter hvert kontakt med sine egne verdier, før hun begynte å våge å utsette seg for det hun syntes var ubehagelig.

– Det er vanskelig å komme seg ut av en sykdom uten å vite hvor du skal. Heldigvis hjalp denne personen meg ved å spørre meg hva jeg ville skulle kjennetegne meg i fremtiden. «Å være modig og litt tøff», svarte jeg. Det modige for meg ble derfor å tørre å spise mer, tørre å sitte i ro med maten og å puste mer, forklarer Vibeke.

Mot, vilje og utholdenhet ble kompasset i tiden framover. Hver gang hun sto i harde indre kamper, spurte hun seg selv; «hva er det som er modig nå?»

– Og så gjorde jeg det, sier hun. – Det var ikke under noen omstendighet lett, men hvem sier at livet bare skal være lett?

Modum Bad og vendepunktet

Neste steg på Vibekes tilfriskningsreise, for det er sånn hun ser det nå, var det første av to tre-måneders opphold ved Modum Bad. Selv om hun var blitt mer bevisst på hvordan tankene drev henne, var dette oppholdet i 2019 preget av mye motstand og selvsabotasje.

– Vi hadde en på avdelingen som var rusavhengig. Hun beskrev rusavhengigheten sin på samme som mitt behov for kontroll, sier Vibeke.

I tiden etter dette første oppholdet, stilte Vibeke stadig seg selv spørsmålet om hvem hun egentlig er. Som regel fikk hun ikke noe svar, men så en dag skjedde det noe hun aldri vil glemme.

– Jeg sto i gangen etter en skitur hvor jeg hadde grått bak solbrillene og straffet meg selv fordi jeg tok en bit Kvikk Lunsj. Nå kjente jeg at jeg var drittlei av å leve et liv der alt bare var et ork. Jeg var så lei av å hate meg selv, utbryter hun.

I ren desperasjon skjedde det et slags fokusskifte, og der og da skjøt en innsikt gjennom henne som lyn fra klar himmel: «Det handler jo om hvem jeg vil være! Jeg er jo fri til å skape akkurat det jeg har lyst til å gjøre!»

Med det var et vendepunkt født.

– Plutselig så jeg et bilde av en fremtid der jeg heller fokuserer på hvem jeg vil være – jeg vil være en god mamma, en god venn og en som skriver bok! Deretter gikk jeg rett bort til datamaskinen og skrev en tekst om det, forteller hun.

Det neste tre-måneders oppholdet på Modum Bad, denne gangen i 2021, fikk dermed en helt annen klang for Vibeke. Denne gangen var hun samarbeidsvillig. Denne gangen ønsket hun å jobbe med seg selv. Hun møtte motstanden og lot seg ikke vippe av pinnen – til tross for spiseforstyrrelsens sterke makt.
– Jeg satt i tre måneder og spiste som en toppidrettsutøver, uten å kunne bevege meg på grunn av et belastningsbrudd i beinet. Jeg hadde konstant abstinens og hjertebank hver gang jeg gjorde det motsatte av det spiseforstyrrelsen ba meg om å gjøre. Jeg er ganske stolt av meg selv for at jeg fikk det til, understreker Vibeke.

Begynte på kunstterapi

I tiden som kom begynte Vibeke på kunstterapi, noe som satte henne i dypere kontakt med sitt indre. Det siste hun tegnet på kunstterapien var et menneske som lente seg bakover på et stup.

– Jeg tenkte at nå må jeg bare lene meg tilbake og håpe at noen tar meg imot, forteller hun.

Hver gang hun ville motarbeide sin egen fremgang, så hun på tegningen av baklengsstupet og innså at hun måtte slutte «å please den jævla spiseforstyrrelsen» og heller holde fokus og overgi seg. Det var på ingen måte lett, og Vibeke jobbet konstant med den indre stemmen som nå også fortalte henne at hun «ikke en gang klarte å være syk lenger». Da julen kom, fikk Vibeke likevel et nytt tilbakefall. Igjen ble hun sendt til DPS, og igjen ble hun vurdert for innleggelse på Modum Bad. Da var det noe som steilet i Vibeke.

– Jeg hadde allerede vært borte fra barna mine to ganger, og det var ikke et alternativ å reise bort igjen. Samtidig var jeg langt nede. Da et familiemedlem døde, kjente jeg på urettferdighet. Hvorfor var det ikke jeg som kunne få slippe? Jeg ga meg selv et år på å få det bedre, og bestemte meg for at jeg måtte begynne å ta ansvar for meg selv, sier Vibeke.

Ja til kjærligheten

Med det var det noe som klikket på plass i Vibeke. Frykten for å dø forsvant, og med den også frykten for å leve. Vibeke meldte seg nå på et online-kurs i artikkelskriving, og fikk solgt flere artikler til ukeblader.

– Den følelsen toppet alt! Tenk at noen ville kjøpe mine saker! Selv om mye fortsatt var vanskelig, begynte det å dukke opp små lyspunkter, som at jeg plutselig orket å leke med barna igjen, erindrer Vibeke.

Et annet lyspunkt som dukket opp, var mannen hun nå er kjæreste med. Etter skilsmissen fra sin eksmann for et par år siden, gikk Vibeke gjennom en «dyprens» av alle sine relasjoner. Mange gikk ut, og noen nye kom inn. Som denne mannen, en mann hun har følt seg inn i relasjon med og som rommer hele Vibeke.

– Han aksepterer den jeg er og alle følelsene mine. Han er som balsam for sjelen min og jeg føler meg alltid god nok sammen med ham, selv på min verste dag. Jeg har aldri hatt det bedre, smiler Vibeke.

Senket kravene

Nå har ikke Vibeke brukt verken mat eller trening som løsning på indre uro på lenge. Hun er ferdig med å plyndre og plage kroppen sin, og har klart å avruse seg fra trangen til å telle kalorier. Hun koser seg med mat og gjør mer av de tingene hun føler at hun mestrer. I tillegg har hun blitt veldig god på å senke kravene til seg selv og til å gi seg selv anerkjennelse. Det kan være alt fra å kjøpe seg en god kaffe og legge merke til at hun drikker den til å være med barna på slalåm, selv om hun er livredd for det. Da sier hun til seg selv at hun er kjempetøff!

– Det handler om å snakke til meg selv som en god venn, noe jeg har brukt mye tid på å lære. Nå forstår jeg at en underernært kropp er en kropp i krise, og det er dermed ikke så rart at jeg hadde negative tanker om meg selv. Nå som jeg er frisk, vil jeg ikke lenger være en person som konstant kritiserer meg selv, og jeg er derfor så glad for at jeg har kommet dit jeg er i dag, sier Vibeke resolutt.

Joda, hun har fortsatt dager der hun bryter sammen eller går seg bort inni seg selv. Hvem har vel ikke det? Da hjelper det med mange, små påminnelser overalt. En tatovering, en lapp på Mac-en eller en samtale med kontaktpersonen fra livsmestringskurset. I tillegg har Vibeke begynt å løpe.

– Det er ikke vanlig at en som har hatt anoreksi får begynne med løpetrening, men jeg fikk lov – og min løpetrener er veldig streng på at hvis jeg begynner å kåle med vekt, så gidder han ikke. Når jeg løper, jobber jeg mye mentalt med meg selv, i tillegg til at jeg må være i kroppen, beskriver Vibeke.

Høsten 2024 løp hun faktisk halvmaraton i København – noe som gav henne følelsen av at hun endelig kunne prestere noe annet enn sykdom!

Fritt fall

For tiden er Vibeke i sluttfasen av boka hun lenge bare drømte om å skrive – boka om hvordan hun ble frisk fra spiseforstyrrelsen. I siste kapittel skriver hun om da hun hoppet i fallskjerm for aller første gang.

– Jeg husker hvordan jeg satt og ventet på at kroppen min skulle si nei, men det skjedde ikke. Klart jeg var redd, men jeg hadde en tilstedeværelse med meg. Jeg hadde jo tross alt klart å bli frisk fra spiseforstyrrelsen!

Med det tillot Vibeke seg å legge livet sitt i en annen persons hender og å stole på at det ville gå bra – akkurat som baklengsstupet i tegningen fra kunstterapien. Hun var jo uansett i fritt fall i sitt eget liv, så hvorfor ikke?

– Å hoppe i fallskjerm gav meg en euforisk lykke. Etter å ha levd et liv i helvete, kunne jeg endelig gi en beskrivelse av hvordan det var å være i himmelen, smiler Vibeke, som også har innsett at hun er sabla god på visualisering.

– Jeg hadde en samtale med en mentaltrener som spurte hvor jeg så meg selv om tre år. Jeg svarte at jeg så for meg at jeg satt i armkroken med en mann med lange armer ved en peis. At det lå blader som jeg hadde skrevet artikler i rundt meg, og at jeg hadde skrevet en bok. Nå, snart tre år senere, er virkeligheten faktisk akkurat sånn, bare at boka ikke er helt ferdig enda, sier Vibeke.

Men den kommer. Ja, den er på vei. Akkurat som Vibeke.

«Nå som jeg er frisk, vil jeg ikke lenger være en person som konstant kritiserer meg selv, og jeg er derfor så glad for at jeg har kommet dit jeg er i dag».
– Vibeke Nohr

Relaterte saker:

− Traumer har vært ignorert av samfunnet!

Starter kjærlighetsskole for psykisk helse

Selvrealisering og terapi med sjel Medium

Når bivirkninger av medisin ødelegger liv

Løser opp dype psykiske blokkeringer med IFS