– Den store lengselen for mange av oss er å skjønne hvem vi er og hva vi vil. Etter terapi sier mange «dette var som å komme hjem.» Ved traumer mister vi kontakt med deler av oss selv. Å få kontakt med de delene igjen, gjennom terapeutisk bearbeiding, resulterer i at vi føler oss helere, forteller Thorsheim. Metoden og teorien innen Identitetsorientert Psykotraumeteori og -terapi (IoPT) fokuserer på klientens mål for terapien.

Traumer splitter psyken

Det er resultatet av en situasjon eller hendelse, ikke hendelsen i seg selv, som avgjør om den er traumatiserende, forklarer Thorsheim. To mennesker kan oppleve samme hendelse – for én er det traumatiserende, for en annen er det ikke en stor ting.
IoPT er utviklet av den tyske psykologiprofessoren Franz Ruppert. I tillegg til egen forskning har han trukket ut essensen fra andre forskere innen traumeteori og beskrevet det i sine bøker. Et av metodens grunnkonsepter er at vår kropp/sinn-organisme opprinnelig var hel og sunn. Så opplever vi situasjoner som er for overveldende for organismen. For å leve videre spaltes noe av fra bevisstheten.
– Traume betyr skade eller sår. Delen som spaltes av stopper å utvikle seg, men resten utvikler seg videre. For å klare å utvikle oss videre og unngå at det som var traumatisk skal skje igjen, begynner vi med ubevisste tilpasninger. Under oppveksten har vi ofte ikke noe annet valg. Som voksne kan vi bevisstgjøre tilpasningene, integrere de vanskelige erfaringene og bli hele igjen, sier Thorsheim.
Som barn er vi avhengige av omsorgspersonene våre. Da tar vi ubevisst til oss deres holdninger og adferdsmønstre. Noen gjør det i så stor grad at de mister kontakten med sitt sunne jeg og sin egen vilje og lever slik foreldrene vil de skal være, ifølge Thorsheim.
– I IoPT støttes klienten til å oppdage identifikasjonene og komme tilbake til seg selv – sitt sunne jeg, den vi dypest sett er, bortenfor lagene av barndomsforming.

Familiekonstellasjoner

Thorsheim har 25 års erfaring som traumeterapeut og jobbet i næringslivet noen år før det. Etter noen års arbeid som terapeut ble hun i flere sammenhenger tipset om gruppeterapimetoden familiekonstellasjoner. Terapiformen ble utviklet av Bert Hellinger, en tysk psykoanalytiker med bakgrunn som krigsfange, prest og misjonær.
Familiekonstellasjoner går ut på at en spesialutdannet gruppeleder først får en innføring i klientens situasjon og bakgrunn og får deltagere til å representere klientens ulike familiemedlemmer i noe som ligner et intuitivt rollespill. Teorien er da at deltakerne kommer i kontakt med energien til slektningene de representerer. Klienten betrakter dynamikken utenfra. Den tyske psykoterapeuten Albrecht Mahr sier at deltakerne kommer i kontakt med et «vitende felt» omkring familiens historie og dynamikk. Dette vitende feltet skal dermed gi deltagerne en mulighet til å fornemme de virkelige familiemedlemmenes følelser, selv om deltagerne altså aldri har møtt familiemedlemmene (som for lengst kan være døde) og kjenner lite til dem.
Thorsheim var skeptisk.
– Jeg sa «nå må du slutte, ikke snakk med meg om dette. Det er så mye tull der ute.»
På et oppdrag i en organisasjon snakket en avdelingsleder om familiekonstellasjoner. Da bestemte hun seg for å lære om metoden. Hun gikk på en introduksjonskveld der hun ble valgt til å representere et familiemedlem til en gutt som hadde problemer i familien. Hun kom i kontakt med noe som ikke tilhørte henne, og ble veldig nysgjerrig på hva dette var. Hun fulgte deretter grunnleggeren Bert Hellinger i to år for å lære.
– Han ba meg starte Hellinger instituttet i Norge, som jeg drev fra 2002–2007.

På ustø grunn

Hun jobbet med familiekonstellasjoner i noen år. Metoden møtte en lengsel som mange av oss bærer på.
– Det var en revolusjonerende måte å jobbe på. Man kunne få bevisstgjort følelser, holdninger, tanke- og adferdsmønstre som lå i individet som var overført gjennom generasjonene og som var med på å styre personens liv i dag, sier hun.
Metodens begrensning var at den ikke hadde et solid teorigrunnlag å stå på og at praksisen var fokusert på familien som et system man er avhengig av, også som voksen.
– Den var basert på Hellingers filosofi, ikke en teori med referanse til etablert psykologi, sier Thorsheim.
Så møtte hun den tyske psykologiprofessoren Franz Ruppert. Han hadde jobbet med familiekonstellasjoner i mange år, men senere utviklet sin egen metode.
– Han beskrev veldig presist hvordan dynamikkene som viste seg gjennom familiekonstellasjoner hadde opprinnelse i traumatiske opplevelser både i individet og overført fra tidligere generasjoner.
Endelig fant Thorsheim det teoretiske rammeverket hun hadde savnet. Hun har nå fulgt Franz Rupperts teoretiske utvikling i snart ti år. Hun lærte seg hans egen metode IoPT, som tok over for arbeidet med familiekonstellasjoner.
– Metoden står på en solid faglig teori med elementer fra tilknytningsteori, utviklingsteori, traumeteori og nevrobiologi. Når jeg jobber med IoPT vet jeg akkurat hva jeg gjør og hvorfor jeg gjør det. Det føles mye tryggere enn slik jeg jobbet med familiekonstellasjoner, sier Thorsheim.

Resonansprosesser

I IoPT skal klienten først sette opp en intensjon, som «jeg vil være lykkelig i parforhold». Når metoden brukes individuelt som terapi i gruppe blir hvert enkelt ord i intensjonen, inkludert skilletegn, skrevet på post-it-lapper og klistret på navneskilt på andre deltakere. Deltakerne går så i resonans med det aktuelle ordet eller skilletegnet. Følelser, fornemmelser, indre bilder og mer kommer da opp, og uttrykkes først ikke-verbalt gjennom bevegelser og lyder. I en IoPT-prosess kan energien og informasjonen som deltakerne presenterer gjøre overlevelsesstrategiene bevisste for klienten og bringe frem følelser fra traumer som har vært undertrykt hele livet.
Deltakerne forteller så hva de fornemmer i den rollen de har fått. På den måten kommer den som har satt opp intensjonen i kontakt med de indre psykiske strukturene sine og får observere sine indre dynamikker utenfra. Vedkommende får møte seg selv ved hjelp av sin egen intensjon og får speilet sine indre psykiske dynamikker.
Traumeterapeuten støtter den som har satt opp intensjonen til å våge å vise følelsene sine.
– Ved å uttrykke følelser kan man binde de fragmenterte psykiske strukturene sammen til en enhet igjen. Samtidig blir man ikke helet av å bare gråte over at man ikke føler seg elsket uten å ha et sunt jeg som et referansepunkt. Man må jobbe, ikke bare med det som tilsynelatende er problemet, men også med det underliggende traumet. Slik gjenoppretter vi kontakten med et sunt jeg og en sunn vilje, presiserer Thorsheim.
I de fleste prosessene er det traumer fra barndommen som kommer opp, men det kan også gå så langt tilbake som til tiden i mors liv eller være hendelser fra ungdomstida og voksen alder. Man kan også bruke metoden i en en-til-en-sesjon. Da står klienten på markører på gulvet og føler selv hva som kommer opp.
Speilnevroner og implisitt minne
Det er fortsatt ikke helt avklart hvordan gruppedeltakerne kan komme i kontakt med andres traumer på denne måten, men Thorsheim er sikker på at aktivering av de såkalte «speilnevronene» er en del av forklaringen. En av speilnevronenes funksjoner er å gjøre oss i stand til å føle det andre føler.
– Vi kommer i nevral kontakt med det som ligger lagret slik at følelser, fornemmelser og kroppsminner kommer til overflaten, og klienten kan begynne å huske og integrere dette, forklarer hun.
Når vi opplever identitetsoverskridende hendelser/krenkelser, aktiveres hormoner og nervesystemet forbereder seg på å kjempe eller flykte. Hvis det ikke går, kollapser vi.
– Denne responsen vedvarer inni oss, selv om vi glemmer selve hendelsen. Ofte kan vi huske at det har skjedd noe, men vi vet ikke akkurat hva det er. Detaljene er borte for vårt bevisste sinn, men de ligger der i implisitte minner. Via IoPT kan de gjøres eksplisitte, altså løftes opp til bevisstheten.
Minner er et komplisert område, ifølge Thorsheim.
– Når vi er traumatiserte har vi ofte bare fragmenterte minner. Vi kan ikke fortelle en sammenhengende historie, men vi kan etter hvert ane hva som har skjedd. Det kan være smertefullt når det som er lagret i kroppen på cellenivå og i det implisitte minnet kommer opp, men vi kan håndtere det, betrygger Thorsheim.
– Som barn var det helt overveldende. Nå kan vi ta det imot og integrere det.

«Når vi er traumatiserte har vi ofte bare fragmenterte minner. Vi kan ikke fortelle en sammenhengende historie, men vi kan etter hvert ane hva som har skjedd.»

Gir fysiske utslag

Denne integrasjonen vil også gjenspeile seg i vår kroppsholdning.
– Det psykiske materialet som forblir ubevisst og ubearbeidet påvirker blant annet musklene, hjernen og fordøyelsessystemet. Når vi lar det komme opp til overflaten, føler på det og integrerer det, kan vi erfare at brystkassen utvider seg, ryggen retter seg opp og vi får mer energi. Vi forstår oss selv mye bedre.
For øyeblikket pågår to forskningsprosjekt om metoden. Et ved Lunds universitet i Sverige, det andre ved universitet i București i Romania. I sistnevnte prosjekt forsker de på hvordan IoPT kan hjelpe mennesker med autoimmune sykdommer som leddgikt og multippel sklerose. Resultatene legges fram på en konferanse om metoden i oktober i år i München.

Leger på banen?

Thorsheim opplever at samfunnet traumatiserer folk ved å se på kropp og psyke som delt. Legen Anne Luise Kirkengen skriver at teorien om at kropp og psyke er adskilt er utgått på dato.
– Hvor mye traumeforståelse har egentlig allmennleger?
– Leger har studert medisin. En terapeut har studert psyken. Det er varierende hva leger tør å gjøre fordi metoder som IoPT regnes som del av det alternative. Det legene kunne ha gjort er å utføre AC-testen (Adverse Childhood). Den er basert på forskning som ble gjort i USA med 17.500 deltakere. De så hva folk hadde opplevd av traumatiske hendelser i barndommen, sammenfattet resultatene og laget et spørreskjema som behandlere kan ta i bruk for å avdekke traumer hos klientene. Den norske legeforeningen publiserte forskningen i sitt legetidsskrift og inkluderte et skjema som vi i IoPT også bruker. Dette skjemaet kan legene bruke. Hvis klienten svarer ja på tre spørsmål eller mer, bør kanskje legen anbefale en traumeterapeut. Jeg er litt håpefull med tanke på utviklingen, sier Thorsheim, som synes det er viktig at hun og andre alternativterapeuter får dokumentert arbeidet sitt.
– Det finnes mange tilbud til søkende mennesker som ikke er bra, som til og med kan være skadelige. Det er fint med forskning. Samtidig er det vanskelig å forske på disse tingene. Forskningsmetodene som finnes i dag dekker ikke disse områdene i tilstrekkelig grad.

Generasjonsoverførte minner

Innenfor IoPT får vi kontakt med generasjonsoverførte minner. Det er flere forklaringer på hvordan minner overføres gjennom generasjoner. Den amerikanske psykologen Peter Levine, som har utviklet traumeterapimetoden Somatic Experiencing, kaller overføringen en biologisk prosess. Det gjør også tilknytningsteoretikeren John Bowlby. Thorsheim kan ikke nok om biologi til å kommentere det, men synes det ser slik ut i praksis.
– Jeg ser at de generasjonsoverførte minnene legger seg over vår egen sjel eller psyke og blander seg inn i oss slik at jeg kan få reaksjonsmønstre som ville være mer passende for mor eller bestemor. Derfor er det viktig å komme oss ut av identifiseringen med andre familiemedlemmer.
IoPT handler om å komme tilbake til seg selv, gå ut av sin egen traumebiografi og skrittvis bearbeide den.
– Målet er å være seg selv, ikke gi opp seg selv i møte med andre. Det er en tendens som mange av oss har. Vi kommer inn i dynamikker der vi ikke tør å være oss selv. Setter man av tid og penger til å jobbe med dette, er det fullt mulig å fri seg fra det.

Et traumatiserende samfunn

Hvordan kan vi opprettholde kontakten med et sunt jeg og en sunn vilje i et traumatiserende samfunn? Det er et sentralt spørsmål i IoPT. Thorsheim opplever at mange deler av samfunnsstrukturen vår er traumatiserende.
– For eksempel møter foreldre med små barn et stort press om at begge skal være i jobb uten at det vurderes om barnet er klar for å gå i barnehage eller ikke. Da er det lett å overse barnets eventuelle signaler om at det er for tidlig å gå i barnehage.
Et annet eksempel er karaktersystemet i skolen, ifølge Thorsheim.
– Det skaper et stort press som for noen kan være traumatiserende. Hva er poenget med det?
Hun tror også at mange medisinske inngrep og operasjoner, som å fjerne mandler og polypper, kunne vært unngått.
– Når man har sterke fysiske symptomer burde det først undersøkes om det kan være en traumatisk hendelse som ligger bak. Jeg tror mye kunne vært helet hvis lege og terapeut samarbeider over tid og setter i gang kroppens selvhelbredelseskrefter fremfor en operasjon.

Traumeforskningen har eksplodert

Traumeforskningen har eksplodert de siste ti årene, ifølge Thorsheim. Det er først nå vi virkelig har begynt å forstå psyken og hva traumer gjør med oss, hevder hun. De gamle teoretikerne Freud og Jung, samt psykoterapiretninger som psykosyntese og gestalt var verdifulle i sin tid, men all teori og metode trenger utvikling, understreker terapeuten.

– Arbeidet til Franz Ruppert har hatt enorm utvikling de siste ti årene. Det er en av grunnene til at jeg ikke vil gjøre undervisningsopplegget mitt om til en høyskole – for da må hver eneste endring i studieplanen godkjennes før man kan gjøre en endring. Da er det mer meningsfullt for meg å stå helt fritt til å integrere ny forskning når den publiseres, sier Thorsheim, som opplever at mange terapeuter fortsatt sitter fast i utdaterte forståelsesrammer.
– Terapeuten må forstå hvordan psyken opererer. Jeg gikk åtte år i gestaltutdanning både i Norge og USA, men ingen definerte psyken for meg. Jeg ble «psykoterapeut» uten å ha gått gjennom en definisjon av psyken! I IoPT er slike grunnleggende ting sterkt vektlagt.

Les mer: iopt.no

Dette er Marta Thorsheim:

• 25 års erfaring som terapeut og grunnlegger av Institutt for Traumearbeid i Norge.
• Har bakgrunn fra næringslivet med siviløkonomutdanning og en mastergrad innen endringsledelse fra BI.
• Drev tidligere Hellinger-instituttet i Norge basert på metoden Familiekonstellasjoner etter Bert Hellinger.
• Tilbyr kurs og utdanninger innen den tyske psykologiprofessoren Franz Rupperts egenutviklede teori og metode – Identitetsorientert Psykotraumeteori og -terapi (IoPT).
• Utdanningene tilbys i Oslo, Mo i Rana, Tromsø, Stavanger og Bodø.
• Medforfatter av Franz Rupperts bøker Barndomstraumer og Min kropp, Mitt traume, Mitt jeg.
• Holder IoPT-seminarer og undervisning internasjonalt, primært i Europa og USA. Har tidligere innført IoPT i Asia og Australia.

Dette er IoPT

Terapeutisk metode basert på etablerte psykologiske teorier samt grunnlegger Dr. Franz Rupperts egen forskning. Med bakgrunn i å ha ledet mange terapeutiske prosesser, individuelt og i gruppe, har Ruppert utviklet det teoretiske rammeverket Identitetsorientert Psykotraumeteori (IoPT). Rammeverket kommer fra flere teoretiske byggesteiner og er en praktisk metode:
• Den menneskelige psyke
• Identitet
• Kjærlighet, seksualitet og offer-overgriper-dynamikker
• Intensjonsmetoden