Medium ringer på hos Cathrine Stubberud Backer (16) på Nordstrand i Oslo. Hun har vært veganer siden sommeren 2017, og kan fortelle at hun absolutt ikke er den eneste i vennegjengen. De blir stadig flere som utveksler vegan-snapper, middagsoppskrifter og harme mot slaktemetoder og uverdige dyreliv. De har gått i demonstrasjonstog mot pels, ofret honningen i teen og svarer stødig nei hvis noen tilbyr dem smågodt med gelatin i.
Vi slår oss ned i familiens sofa. Den står midt på gulvet foran de store stuevinduene som rammer inn Oslofjorden. Lillesøster, mamma og pappa holder på med sitt stille i bakgrunnen, overbevist om at Cathrine takler dette intervjuet alene. Her trengs ikke argumentasjonshjelp fra sidelinja.
Vår art er ikke mer verdt
– Det var tanten min som introduserte meg for den veganske verden, begynner Cathrine, og løfter hunden Happy opp på fanget. En cavalier king charles spaniel som villig poserer for fotografen, dog tilsynelatende lett avsporet av tanken på at disse fremmede i huset kanskje er potensielle nye lekekamerater. Det glimter i øynene hennes allerede, hun følger hver bevegelse vi gjør, i håp om at de skal ende i noe gøy. Cathrine gir Happy noen solide klørunder og fortsetter:
– Det er jo litt morsomt, for tanten min har faktisk vokst opp på gård i Gudbrandsdalen hvor dyreslakt var en naturlig del av hverdagen. Så hun tok virkelig en skikkelig u-sving, og nå har hun ikke spist kjøtt på 15 år.
Cathrine ble så inspirert at hun begynte å gjøre research. Hun ble raskt vegetarianer, men følte etter hvert at det ikke var nok. Hun begynte å se dokumentarer og knytte det opp mot forhold hun selv var kjent med.
– Vi mennesker har bygget en slags moralsk ideologi som rettferdiggjør at vi er viktigere enn dyr, og det virker helt feil for meg, sier Cathrine alvorlig. – Det blir det samme som de sa om slavene, at vi var mer verdt enn mennesker fra Afrika, noe vi i dag vet er helt feil. Hvorfor skal det å være medlem av en art gi deg en spesiell rettighet til å ta andre arters liv? Jeg fant ikke et godt svar på det. Etter hvert begynte jeg å se for meg at jeg drakk hunden min sin melk. For hva er egentlig forskjellen på det og å drikke melken fra kua? Da kuttet jeg ut egg og melk også, og ble veganer.
Har blitt et familieprosjekt
Det enkleste med å være veganer er å stå på dyrenes side. Å forbanne dyremishandling og framsnakke retten deres til fullverdige liv. Det som kan være krevende er alt det praktiske i hverdagen. Ved å kutte ut kjøtt, fisk, melkeprodukter og egg mister man viktige næringsstoffer, og selv om mange av disse finnes i plantebasert kost, må man ha kunnskap om hvor. I tillegg må man faktisk få det i seg – hver eneste dag. Spontane måltider blir ikke like enkelt lenger, her må det planlegges. Tidkrevende? Komplisert? Ikke så veldig, ifølge Cathrine:
– Det var egentlig mest jobb i starten i forhold til å finne oppskrifter og sånt, forklarer hun. – Likevel var det bare gøy, for jeg oppdaget så mange spennende krydder og smaker jeg ikke hadde smakt før. Nå har vi alltid havregrøt og avokado hjemme, og det spiser jeg som regel til frokost. Til middag lager mamma ofte supper basert på ulike typer grønnsaker, eller gryter med bønner, indiske vegetarretter, wok og slike ting.
Aha, så Cathrine styrer ikke skuta helt alene. Faktisk viser det seg at hun får mer enn bare litt hjelp fra sidelinja. Hun har omsider klart å konvertere hele familien. Ingen spiser kjøtt lenger.
– Vi har faktisk ikke hatt kjøtt i huset på to år, smiler hun. – Det var helt utenkelig før. Men én etter én har fulgt etter meg.
Ja, dette gjør jo innkjøp og matlaging straks mindre komplisert for alle parter. Det hender dog at moren, som var sistemann til å kaste inn kjøtthåndkleet, glemmer seg og slipper en fløteskvett oppi suppa. Hun er vegetarianer, ikke veganer. I slike tilfeller repareres skaden med at Cathrine får sin egen suppekjele, fullstendig fløteløs. Eller så fikser hun seg noe selv.
Mamma krever blodprøver
Men vi må spole litt tilbake i tid: Familien Stubberud Backer var opprinnelig en såkalt vanlig kjøttetende familie med skinke på skiva og kylling til middag. Cathrine ble etter hvert vegetarianer, men så tar hun skrittet helt ut: Hun proklamerer at hun er veganer og stopper å spise melk, egg, smør, yoghurt, ost, kaviar, tran, leverpostei og honning. Altså veldig mye av det vi anser som vanlig og sunn kost. Hvordan var familiens reaksjon? Himlet lillesøster med øynene? Mistet far biff-kniven på gulvet? Startet mor en fortvilet motargumentasjon i frykt for at barnet hennes skulle svinne hen av sult og dårlig helse? Og fikk Cathrine egentlig lov?
– Mamma og pappa var nok litt skeptiske til at jeg kuttet ut melk, egg og smør i starten, innrømmer Cathrine. – Men nå som de har tilegnet seg mer kunnskap, er de roligere. De er jo langt på vei enige i at mennesker bør kutte ned på kjøttforbruket og den industrialiserte utnyttelsen av dyr. Alle her hjemme er opptatt av dyrevelferd. Men de tar meg jevnlig til legen for å ta blodprøve for å sikre at jeg har alle næringsstoffene jeg trenger. Ifølge fastlegen er verdiene mine bra, og de kunne like godt ha gjenspeilt kostholdet til en kjøtteter. Jeg tar D-vitamintilskudd og drikker ofte smoothie med grønnsaker, ingefær, eple og sitron, så jeg er med andre ord opptatt av å få i meg sunn mat.
Blodprøvene er altså tilfredsstillende, men kjenner Cathrine noen forskjell i hverdagen etter et halvt år uten animalske produkter? Hun har tross alt en hektisk hverdag med trening, venner og et skoleår som helst skal ende med et karaktersnitt som gjør at hun kommer inn på ønsket videregående skole. Som veganer må man ikke bare spise riktig, man må også spise større mengder og gjerne oftere enn før.
– Nei, jeg kjenner ikke noen forskjell, sier Cathrine. – Løpetester vi har hatt på skolen, viser at jeg løper fortere nå enn da jeg var kjøtteter, men det kan også skyldes at jeg trener litt mer nå enn tidligere. Jo, fordøyelsen er bedre enn før, det merker jeg faktisk. Hvis jeg hadde spist kjøtt nå, hadde nok magen reagert.
Sannheten blant «sannhetene»
Uansett om man er ungdom eller voksen, er det å skulle tilegne seg ny kunnskap innen et felt ikke alltid så lett. For hvilke kilder kan man stole på? Verden er full av meninger, dokumentarer, blogger, fora, forskning og useriøs synsing, og skal man som veganer slippe framtidige mangelsykdommer, må man unngå de verste fallgruvene. Man må ta til seg alt som er viktig, og overse det som er fjas. Det er mye ansvar å velge seg veganveien som femtenåring, selv med familien som hjelpemannskap. Hvor henter Cathrine kunnskap fra?
– Det var jo mest jobb i starten, da jeg skulle sette meg inn i alt, sier hun. – Men fortsatt følger jeg «Vegansnappen» hver dag. Det er en snapp hvor veganere, både eksperter og vanlige folk, daglig deler tips om sin veganske hverdag. Jeg følger også bloggen «Veganmisjonen», som har mye interessant stoff. Ellers henter jeg inspirasjon fra dokumentarer som «What the health», «Earthlings» og «Cowspiracy». Hvis jeg er usikker på om noe er troverdig eller ikke, så søker jeg det opp, og da får jeg som regel svar.
Veganer blant kjøttetende venner
Cathrine forteller at mange av vennene hennes også har sluttet å spise kjøtt så fort de har innsett hvor forferdelig kjøttproduksjonen kan være. Likevel er flertallet kjøttetere, noe som kan være en utfordring i sosiale sammenhenger:
– Å spise ute er nok den største utfordringen. Hvis jeg skal til noen venner, tilbyr jeg meg ofte å ta med egen mat. Samtidig vet jo de aller fleste at jeg unngår enkelte matvarer, og respekterer det.
– Har du noen starttips til andre som vil teste ut veganisme?
– Det viktigste er å sette seg inn i hva det går ut på, smiler Cathrine. – Det er også greit å sjekke seg hos legen av og til, for å sikre at man har alle vitaminene man trenger. I tillegg må man være forberedt på å møte litt motgang, men da gjelder det å stå i det! Her må man ikke gi opp, og det skal heller ikke jeg gjøre.
Les også:
Lege og kostholdsforsker Lars Fadnes (36) er positiv til veganisme:
– Absolutt en helsebringende trend
Slik dyrker du din egen supermat!
Vegansk omega-3 med DHA
