Heldigvis er det mange verktøy for å forbedre et liv med angst. Selvhjelp og meditasjon kan være gode hjelpemidler for mennesker som har problemer med å kontrollere følelsene når det sitter som verst. Det handler om å identifisere når du føler på noe som kan trigge angsten din, og bearbeide den mens du selv holder deg rolig og nøytral. Du skal ha en meditativ eller kontemplativ oppmerksomhet på det som skjer fra øyeblikk til øyeblikk, eller en relasjonell oppmerksomhet som påvirker valg og handlinger i ulike situasjoner – og dette er det mindfulness og «awareness» handler om. Man kan ha godt utbytte av å være obs på seg selv og følelsene sine, selvfølgelig gjelder dette også om man trenger å snakke med noen profesjonelle eller ikke. Lær deg å kjenne deg selv bedre, for da lever man ofte bedre med seg selv.
«Kine»
«Kine» omtaler seg ofte og ærlig som en som har slitt med psyken i mindre og større grad gjennom både oppveksten og i det voksne liv. Hun er relativt ung, i slutten av tjue-årene og har spesielt de siste årene klart å finne gode metoder for å håndtere kroniske angstproblemer og depresjon. Selv forteller hun at det har føltes vanskelig å være ærlig om det, både til seg selv og menneskene rundt, da det ofte møtes med lite forståelse.
– Psykiske problemer er tabubelagt og ansees nesten som en skam for mange. Det er skummelt å skulle snakke om, selv med familiemedlemmer. Det er sjelden du tør å ta det opp med noen som ofte mumler om at ungdom nå til dags har blitt ødelagt eller lignende. Siden det var jo ikke sånn her før, det er det de sier.
Det er ikke slik at «Kine» ønsker sympati eller et klapp på skulderen for arbeidet hun har gjort med seg selv, dette er noe hun har sluttet å håpe om for lenge siden. Hun skjønner at det er vanskelig for mennesker som ikke har opplevd det samme som henne å forstå hva som ligger bak, like vanskelig som det er for henne å forklare følelsene som iblant knyter seg i magen.
«Kine» forteller om en komplisert oppvekst, om da hun ble skilsmissebarn, om krangel i hjemmet, mobbing på skolen og mindreverdighetskomplekser som krøp seg innpå henne og ble en stygg vekst. Hun hadde venninner, noen som ble og noen som måtte gå. Egentlig er ikke livet hennes så annerledes fra andre – og det er kanskje dette som gjør det vanskelig å gå i hennes sko.
Angsten og angsten for angsten
Det er mange som tror vi som mennesker er skapt helt like, og til en viss grad er vi det. Alle har en hjerne og et hjerte, og det er vel og greit. Men hva som skjer dypere enn dette kan variere fra person til person. Angst er et normalt overlevelsessignal som de fleste har lært seg å kjenne. Men hos noen, som «Kine», sitter angsten sterkere en forventet og den kommer i situasjoner der andre ikke opplever den. Hun forklarer:
– Like ved der jeg vokste opp har vi en motorvei og det går en sti tett inntil veien. Jeg pleide å gremmes ved tanken på å gå der. For da var det så mange som kunne se meg, og de ville dømme meg mens de kjørte forbi. Når jeg reflekterer på det i ettertid skjønner jeg jo det ikke er rasjonelt, at det ikke er sånn. Men når du er der og føler på den angsten? Du er livredd.
Nå kan «Kine» le litt av seg selv. Hun har blitt bedre og omtaler ofte seg selv som helt frisk, selv om følelsene fra fortiden kan komme krypende når hun minst forventer det. Spesielt når det er tøffe perioder i livet kan fortiden komme smygende, og da blir hun nesten litt redd for at angsten skal få overtaket igjen. Men det er bare en passerende frykt, for sånn kommer det aldri til å bli. Hun forteller:
– Jeg tror jeg alltid vil føle litt på angsten, den er en liten del av hvem jeg er som person. Det viktige er at jeg anerkjenner at den er med meg, og at jeg har lært å håndtere den på best mulig måte. Det var aldri et alternativ for meg å starte på medisiner eller gå til psykolog, for meg var det viktig å lære det på egenhånd. Så jeg bruker meditasjon, pusteteknikker og mindfulness-teknikker jeg har lest meg opp om eller «awareness»-teknikker jeg har lært hos en gestaltterapeut.
Å komme seg videre
«Kine» identifiserte selv at de sterke reaksjonene som trigget angsten hennes hadde begynt allerede da hun var barn. Hun mener det var en viktig del i prosessen å la seg selv føle på sorgen som oppsto da hun forstod at det var barnet i henne som hadde det vondt. Angst diskriminerer ikke med alder, og det var en liten jente som ikke skjønte hva som hadde hendt som levde med frykten lengst.
Hun forklarer at gestaltterapien lærte henne om «awareness» (bevissthet), om å bli mer oppmerksom og bevisst på følelsene og handlingene hennes. Det gikk spesielt ut på hvordan hun håndterte angsten og den indre dialogen den skapte i hodet hennes, det negative og det positive. Mindfulness og meditasjon, som er sterkt relatert til awareness hjalp henne å eksistere i nå-tid istedenfor at hun satte søkelys på fortid og det som en gang var.
– Det var svært viktig å reflektere over det jeg hadde fortrengt over så mange år, det vonde og det jeg ikke klarte å håndtere som barn og tenåring. Jeg lot meg selv leve og kjenne på sorgen og frustrasjonen jeg hadde¨. Jeg ga meg selv lov til å være meg selv for første gang. Følelsene kom, de var store, lidenskapelige og noen ganger stygge, men også vakre – for de var jo meg. De kom, og så ble de borte, og jeg følte meg som et nytt menneske, forteller hun
Det var befriende for «Kine», som om en vekt hadde blitt tatt av skuldrene hennes, og hun har bearbeidet seg selv med meditasjon, pust og en kombinasjon av mindfulness og awareness siden hun lærte seg om dette.
Nå og framover
Det «Kine» gjorde er kanskje ikke riktig for alle, men det er riktig for henne. Det var riktig å gjøre et oppgjør med seg selv istedenfor å late som at ting ikke eksisterte. Det var jo faktisk nøkkelen til et bedre liv, å ta seg av tingene man hadde glemt eller forlatt i fortiden, for å så sette søkelys på nåtiden.
I dag er «Kine» en velreflektert dame som ser hvor viktig det er å være obs på følelsene og hva de betyr for henne, for hun lever bedre i vater. Vanskelige dager kommer, men da sørger hun for et par stille minutter hvor hun kan sette seg ned med lukkede øyne og puste.
– Noen synes kanskje det høres litt dumt ut å ha dialoger med en selv i tankene. Men det hjelper for meg, og det gjør ting bedre. Har jeg gjort noe galt eller feil som gjør at jeg overtenker? Da fokuserer jeg på det, lar en varm stemme inni meg bearbeide de negative tankene og hjelpe meg å sette søkelys på at ting kan ordnes, at ting går bra. Noen ganger er det bare det vi trenger, å minne oss selv på at vi kan fikse det som er ødelagt, sier hun.
Og dersom angsten noen ganger kryper tilbake i «Kine», så puster hun inn gjennom nesen mens hun teller til fire. Så holder hun pusten mens hun teller til syv. Til slutt så puster hun ut gjennom munnen mens hun teller til åtte, og dette gjør hun fire ganger.
Ofte kan vi synes det er vanskelig og skremmende å hjelpe oss selv, fordi vi er redde for å mislykkes. Da kan det være mer komfortabelt å ikke gjøre noe i det hele tatt. Men fire pluss syv pluss åtte ganger fire − det kan være så lite som introduserer en kontroll over oss selv vi ikke trodde vi hadde.
Relaterte saker:
