Foto: Frøydis Benestad Hansen Hågvar og Jorunn G. Solli

Medium møter Gunn-Marit Uverud (52), en av forfatterne bak boka «Helsefremmende skriving», på en kafé i Oslo sentrum. Hun jobbet i resepsjonen på en videregående skole i mange år, men til slutt ble påkjenningen for stor grunnet egne utfordringer. Nå vifter hun med den ferske boka, et følgeprodukt av hennes egen erfaring med helsefremmende skriving som verktøy.
– Jeg vil ikke kalle det en ren selvhjelpsbok, men den er fin å bruke sammen med terapeuten. Boka består av 21 ulike historier, alle skrevet av mennesker som har opplevd større eller mindre motgang i livet, som for eksempel angst og traumer. I tillegg inneholder boka konkrete skriveoppgaver, knyttet til hver historie, som guider leseren i hvordan man selv kan skrive seg innover i det vanskelige.

Oppdaget skriving som terapi

For ti år siden hadde Uverud et døgnopphold på Kongsberg DPS. Hun opplevde en livskrise som virvlet opp traumer fra barndommen og gjorde henne syk. Da hun var på bedringens vei, ble hun spurt om å delta på et unikt skrivekurs, ledet av forfatter Merete Morken Andersen. Målet med prosjektet var å hjelpe deltakerne med å skrive fram historiene sine ved hjelp av helt konkrete teknikker, for så å utgi det hele i boka «Avtrykk, etterlatte etter selvmord forteller» (2011).
– Vi var en gruppe mennesker som bar på vonde opplevelser, og Merete kurset oss tre helger på rad i å skrive innover, i å komme inn til kjernen, forklarer Uverud. – Det var ikke et litterært prosjekt, ingen av oss var forfattere, men resultatet ble faktisk ganske litterært likevel, fordi vi skrev så dønn ærlig.
Boka viste seg å bli betydningsfull på flere plan. Ikke bare for lesere som kunne kjenne seg igjen og føle seg mindre alene, men også for skribentene personlig. De hadde klart å få fatt i og satt ord på noe som var vanskelig å snakke om. Et frø ble sådd i Uverud. Hele ideen med å samle folk med ulike livskriser hadde gjort inntrykk på henne. Det unike samholdet som oppstod da de delte historier innenfor samme forståelsesrammene, var sterkt. Uverud begynte derfor å undersøke om det var gjort forskning rundt helsefremmende skriving (expressive writing), og om det fantes noen gode selvhjelpsbøker på markedet. Hun fant noe forskning fra USA og England, men ellers var det tynt i selvhjelpshyllene.
– Jeg bestemte meg for å lage en bok om helsefremmende skriving som ikke bare delte historier, men også inneholdt konkrete verktøy og teori. Jeg slo meg sammen med skrivepedagog Kjersti Wold og fikk pengestøtte fra Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse. Så satte vi inn en annonse i bladet Psykisk helse for å finne kandidater som kunne bidra. Målet, eller bestillingen, om du vil, var å få fram såkalt vendepunkthistorier i livene deres, øyeblikk da ting ble snudd på hodet. Det klarte vi. Noen av skribentene beskriver psykisk uhelse, mens andre har fysiske vansker. Aldersspennet er fra 28 til 69 år. Hver historie er knyttet til et eget emnekapittel i boka, så den er ganske tematisk lagt opp. Eksempler er posttraumatisk stress, livskriser, skam, problemer i parforholdet, hvordan ta i bruk helsefremmende skriving og selvbilde. Hele veien har vi flettet inn konkrete verktøy for leseren med utgangspunkt i teksten slik at alt blir veldig konkret, praktisk og samlet.

Å skrive er noe annet enn å snakke

– Men hva skiller egentlig helsefremmende skriving fra vanlig dagbok-nedtegnelse?

– Tanken er å skrive og skrive, å komme inn i en flyt uten selvsensur og holde på helt til man støter på noe viktig. Noen av oss traumeutsatte har kutta av deler av oss selv, sperret dem av og bruker masse energi på overlevelsesstrategier og uhensiktsmessige driftsmønstre. Ved å skrive oss innover kan vi oppdage blindsonene på en ny måte. Det er ikke ment å erstatte behandling, men det er et verktøy mange kan ha glede av. Men ofte krever det støtte, enten via kurs eller bok, slik at man ikke stopper før man når målet.
Da Uverud vokste opp, snakket man ikke om vanskelige ting. Man holdt det inni seg. Selv opplevde hun at moren tok selvmord. Uverud var bare tretten år. Hun viser meg en tekst hun har skrevet om akkurat dette. En rå og beskrivende tekst om nettopp dette grufulle øyeblikket.
– Ved å la andre lese dette slipper jeg å fortelle om det gang på gang, for det kan være vanskelig, sier hun. – Det å skrive er i det hele tatt noe annet enn å snakke. Når vi snakker, har vi ofte en konklusjon klar, men når vi skriver, dukker det ofte opp nye spørsmål fordi underbevisstheten jobber lag for lag. Nå man skriver, zoomer man også litt ut og får mer avstand til hendelsene, og da blir det ikke så overveldende.

Å skrive om sin livshistorie

Regelen for helsefremmende skriving er å bare starte å skrive selv om du er helt blank. Det fører som regel til kaosskriving i starten, men etter hvert som pennen går, pirker man borti de såre tingene som egentlig trenger å bli sett.
– Helsefremmende skriving ga meg bedre selvforståelse, sier Uverud. – Jeg så hvilke uhensiktsmessige handlinger jeg brukte energi på. Man får satt alt på plass i en litt større kontekst. Kanskje også endret sin egen livshistorie. For vi har jo en tendens til å fortelle oss selv det samme om og om igjen til det blir en slags sannhet. Men vi rommer jo så mye mer enn akkurat det traumet vi bærer på, eller det mamma og pappa sa om oss. Du vet, vi rommer jo også de positive og fine sidene. Du er ikke bare «flink», du er faktisk et menneske med merverdi.
For å komme inn i såpass god skriveflyt er det avgjørende å skrive uten å kritisere seg selv underveis.
– Vi som ikke er vant til å skrive, kan fort bli opphengt i kommaregler og være så kritiske at alt stopper opp, og da fungerer det ikke. Derfor er kurs eller denne boka en fin pådytter. Den viser hvordan man kommer i mål uten å bryte flyten underveis. Den gir også tips om hvordan du kan komme i gang hvis du er helt blank, som for eksempel å velge seg en farge og bare skrive ned alt du assosierer med den.

Forskning viser fysisk effekt

Så vidt Uverud vet, har det ikke blitt forsket på helseeffekten av personlig basert skriving i Norge. I utlandet er saken imidlertid annerledes. På 1990-tallet startet den amerikanske psykologen James W. Pennebaker et banebrytende arbeid knyttet til psykiske og fysiske helsegevinster ved hjelp av «expressive writing», som kan oversettes med helsefremmende skriving. Hans studier har blant annet vist sammenheng mellom å skrive om vanskelige livshendelser og påfølgende økning av hvite blodlegemer, og dette har blitt etterprøvd i en rekke studier i europeiske land. En studie viste at helsefremmende skriving kan bedre helsa til astmapasienter.
– Det ble kjørt tester med to grupper astmapasienter, hvor én av gruppene begynte med helsefremmende skriving, mens kontrollgruppa avsto, forklarer Uverud. – Etter en stund viste prøver at gruppa som skrev, hadde færre antall hvite blodlegemer enn kontrollgruppa. Skriving demper jo i det hele tatt stress og frigjør blokkeringer. Det er også forsket på sorg, blant annet av norske Bodil Furnes.
Man trenger selvsagt ikke være syk for å få helsemessig gevinst av denne type skriving. Dette er et verktøy alle kan få bruk for.
– Vi møter jo alle på vanskeligheter i løpet av livet, om det er en skilsmisse, oppsigelse eller annen motgang, og da kan bokas skriveoppgaver være fine, sier Uverud, som mener at det å kjenne seg igjen i andres historier og vite at man ikke er alene, også har en verdi i seg selv.
– Med tanke på hvor stort fokus det er på medisinfrie tilbud for tiden, sett fra et folkehelseperspektiv, er dette et klokt verktøy når det blir brukt riktig. For vi vet jo at sammenhengen mellom hode, sjel, kropp og stress er stor.
Uverud avslutter med å lese høyt noen linjer fra boka:
– Å skrive er en ensom aktivitet. Du gjør det helt alene. På samme vis som når du fødes og når du dør. Forskjellen er at det du former i ord enten skriftlig eller muntlig kan deles. Det samme gjelder for de prosessene som helsefremmende skriving kan utløse. Du skriver deg innover, alene, men det du møter på veien, det du avslører om deg selv, er i sitt vesen menneskelig og vil bidra til å styrke din menneskelighet.