Posttraumatisk stresslidelse (PTSD) er en diagnose som vanligvis assosieres med personer som har opplevd grov vold, overgrep, krig eller tortur, og kjennetegnes av at kroppen hyppig er i alarmberedskap. Det er mindre omtalt at lidelsen også kan utvikles gjennom å ha opplevd «usynlige traumer», slik som å ikke i tilstrekkelig grad ha blitt sett, forstått og verdsatt av omsorgspersoner og andre under oppveksten.
Boka «Usynlige traumer» som er skrevet av Hilde Eeg Foss henvender seg til andre i samme situasjon for å bidra til forståelse og håp, samt til fagpersoner innen psykisk helse som ofte ikke er tilstrekkelig oppmerksomme på denne problematikken.

I dette intervjuet forteller forfatteren om fenomenet usynlige traumer og om årsakene til sin PTSD. Hun forklarer også sentrale begreper som toleransevinduet, den tredelte hjernen og følelsesregulering.

Traumer med subtil årsak

Eeg Foss understreker at PTSD kan komme fra «usynlige traumer» – dynamikker som har pågått over tid som ikke nødvendigvis handler om at man aktivt har blitt dårlig behandlet.

– Traumer kan handle like mye om det man ikke har fått. Altså umøtte behov slik som behovene for følelsesmessig trygghet, kontakt og bekreftelse, selv der de materielle og praktiske behovene er ivaretatt.
Dette kan potensielt være like alvorlig som utskjelling, vold og overgrep, ifølge Eeg Foss.

– Samtidig kan det være vanskeligere for omgivelsene å fange opp. Ytre sett kan tilsynelatende alt være på stell. Likevel er personen i alarmberedskap mye av tiden. Man kan da tro det er noe grunnleggende galt med en selv, fordi man ikke finner en åpenbar årsak til problemene. Samfunnet mangler et språk for usynlige traumer.

Det ble tydelig for henne at en stor gruppe mennesker har denne problematikken, som ikke går inn under vold- og overgrepssakene.
– Slike traumer kan gi samme type reaksjonsmønster (PTSD) som de som har vært utsatt for vold og andre overgrep. Behandlerne forstår ofte ikke hva det handler om.

«Traumer kan handle like mye om det man ikke har fått. Altså umøtte behov slik som behovene for følelsesmessig trygghet, kontakt og bekreftelse.»

– Hilde Eeg Foss

Sammensatt og individuelt

PTSD er sammensatt. To personer kan ha opplevd omtrent de samme hendelsene eller situasjonene. Den ene utvikler PTSD og den andre ikke. Det er altså mer personavhengig enn situasjonsavhengig.

– Hva avgjør om man utvikler PTSD eller ikke?
– Hva hvert menneske kan håndtere i sitt indre er veldig individuelt. Utviklingen av PTSD handler om reaksjonene som oppstår inne i kroppen i forbindelse med vanskelige hendelser og situasjoner. Alle med PTSD har sin sum av hendelser og situasjoner som til sammen har gitt dem lidelsen. Hva slags hendelser og situasjoner det er snakk om, og hvor mye vi tåler, varierer stort fra person til person.

Dette er PTSD:

Posttraumatisk stresslidelse defineres gjerne som en angstlidelse som kan oppstå hos mennesker som har vært utsatt for grov vold, mishandling, krig og opphold i konsentrasjonsleir, katastrofer, tortur, voldtekt, alvorlige ulykker eller alvorlige forbrytelser, for eksempel ved væpnet ran.

Det mistenkes at det er store mørketall knyttet til diagnosen. Mange med PTSD oppsøker ikke medisinsk hjelp. En av de vanligste forklaringene de oppgir, er at de «ikke har et problem». 

Symptomer kjennetegnes av at kroppen ofte er i alarmberedskap, anspent eller nervøs. Andre symptomer kan være blant annet irritabilitet, sinne, konsentrasjonsproblemer, isolasjon, unngåelse av personer eller steder som minner om hendelsen, lav selvfølelse og svimmelhet.

Traumatiserende helsebehandling

PTSD kan være relatert til opplevelser man i utgangspunktet ikke tenker på som traumatiserende, slik som tannlegebesøk og legebesøk, ifølge Eeg Foss.

– Fram til dette endret seg gradvis fra begynnelsen av 2000-tallet, ble besøk hos tannlege og lege ofte gjort på måter som kunne oppleves traumatiserende for barn. Eksempelvis ble barn som uttrykte motstand eller motvilje tidvis holdt fast med makt mens de fikk smertefull behandling eller ble undersøkt. Barna manglet ofte en forståelse av hva som ble gjort og hvorfor, noe som forsterket opplevelsen av sjokk.

For noen barn ga dette langvarige psykiske skader.
– Det kunne dessuten skape forvirring og utrygghet i barnet, hvis omsorgspersonen som vanligvis var trygg og god, støttet opp om helsebehandling eller undersøkelser som ble utført slik, sier forfatteren, som selv har opplevd dette i sin barndom.

Utrygg tilknytning

Eeg Foss understreker at hennes PTSD ble utviklet som konsekvens av en rekke faktorer. Relasjonen til moren sto sentralt i utviklingen av et utrygt tilknytningsmønster.

– Konsekvensen var at jeg som barn var totalt avhengig av mor i alle situasjoner i livet for å føle meg trygg. Det igjen førte til svært liten grad av selvstendighet. Jeg var 15 år da mor døde, og det ble traumatiserende for meg. Jeg klarte ikke å føle meg trygg i verden uten henne, forteller Eeg Foss. Som barn fikk hun ikke lov til å uttrykke sinne.

– Overlevelsesstrategien min ble å være et «snilt og medgjørlig barn» som tonet ned egne følelser og behov. Det gjorde meg veldig flink til å lese andres følelser og sinnsstemninger, og gjennom det økte graden av grunnleggende utrygghet i meg.

Toleransevinduet som kartverk

Forfatteren introduserer også noen aspekter av psykologisk teori som hun har fått mye utbytte av. Toleransevinduet er en modell som brukes mye innen psykisk helsevesen. Det handler om følelsesregulering og hvordan vi bedre kan forstå hva som skjer inni oss. Slik kan vi gradvis bli mindre grepet av sterke følelser.

– Toleransevinduet gir et kartverk for å forstå ens egne reaksjoner. Med den forståelsen kan man lettere ta seg i det, mens reaksjonene oppstår, eller kort tid etter. Man kan også forberede seg i forkant på situasjoner som man vet kan være utfordrende.

Modellen består av tre soner. Den grønne sonen på midten er der du er regulert og fungerer bra. Da er man innenfor toleransevinduet.

– De som er gode på å regulere seg selv, opplever seg selv som grunnleggende trygge. De befinner seg mesteparten av tida i den grønne sonen.

Aktivt eller passivt

Den øverste sonen er rød, mens den nederste er blå. I disse er man utenfor toleransevinduet. Man klarer ikke lenger å regulere seg og blir styrt av sterke følelser som ikke står i proporsjon til den ytre situasjonen.

– Rød sone handler om de aktive «løsningene» – man blir utagerende eller sint, stikker av fra situasjonen eller skjeller ut folk. Det kalles «kamp/flukt»-reaksjoner. Man går gjerne til angrep, verbalt eller fysisk. Den blå sonen handler om passive «løsninger». Man trekker seg unna, unngår konflikter og vil ikke snakke om det vanskelige. Man forsøker å dempe følelsene fullstendig, som om de da blir borte. En slik «frys»-respons kan i ytterste konsekvens lede til depresjon og dissosiasjon.

Definerer livskvalitet

Også mennesker som tilbringer mesteparten av tida i den grønne sonen vil tidvis gå ut av toleransevinduet, men sjeldnere. Dessuten kommer de seg relativt raskt tilbake.

– Altså definerer det ikke livet i så stor grad. Det er inne i vinduet man har god livskvalitet. Personer som er mer utenfor vinduet enn inni, har dårlig livskvalitet og trenger hjelp til å lære å regulere seg. Målet er at man kan gjenkjenne hva som er i ferd med å skje og slik forhindre at man går ut av toleransevinduet. Man senker tempoet slik at man forstår hva som skjer i sitt indre og kan respondere mer hensiktsmessig. Da oppstår mestringsfølelse, forklarer hun.

Den tredelte hjernen

Toleransevinduet er direkte koblet opp til modellen av den tredelte hjernen, som brukes for å forklare hvordan vi som mennesker reagerer i møte med fare, og hvordan hjernen fungerer i forbindelse med regulering.

Overlevelseshjernen (også kalt reptilhjernen) er instinktiv og handler om overlevelse. Dens grunnleggende mekanisme deles med andre dyr. Utenpå overlevelseshjernen finner vi følehjernen, der følelser gjenkjennes og håndteres. Her lagres minner og erfaringer, og nye opplevelser knyttes til det vi har opplevd før. Tenkehjernen, den ytterste delen av hjernen, er unik for mennesket. Når vi er innenfor toleransevinduet, er det tenkehjernen som er i førersetet.

– Man kan fortsatt bruke følehjernen og overlevelseshjernen, men uten å miste kontakten med tenkehjernen. Når man detter ut av toleransevinduet, er det følehjernen og overlevelseshjernen som tar overhånd, forteller Eeg Foss, og hevder at denne forståelsen kan hjelpe oss til å bli mindre skamfulle.

– Man forstår at uhensiktsmessige reaksjoner handler om automatiske reaksjoner i hjernen som oppstår av situasjoner. Det handler ikke om at det er jeg som person som eksempelvis mangler fornuft, samvittighet eller etisk sans. Det er også mulig å trene seg – over tid – på å bli mindre grepet av disse reaksjonene.

Følelser og automatikk

Den rød og blå sonen starter med at en følelse blir så sterk at vi ikke lenger klarer å håndtere den. Den røde sonen handler om utagerende følelser som sinne og frykt. Den blå omhandler mer passive følelser som skyld, skam, verdiløshet og maktesløshet. Reaksjonene kamp, flukt eller frys er knyttet til overlevelseshjernen.

– De er kroppslige reaksjoner på følelser. I en traumatisert hjerne blir det dårligere forbindelse mellom tenkehjernen og de to andre, fordi hjernen ofte er i alarmberedskap. Da kobles tenkehjernen ut. Da blir det vanskelig å regulere følelsene ned til et håndterbart nivå. Man kan få sterke følelsesutbrudd som blir upassende for situasjonen, eksempelvis å skrike eller kaste gjenstander.

Hjernen er formbar

Det er hensiktsmessig å kartlegge i hvilke situasjoner man forsvinner ut av vinduet og reflektere rundt hvordan man kan regulere seg inn igjen. Slik blir den tenkende hjernen mer aktiv og får bedre forbindelse til de to andre hjernene.

– Hjernen er formbar og endrer seg ut fra hvordan den blir brukt. Det er fullt mulig å få den til å reagere på en bedre måte. Ikke alt det vanskelige blir borte, men hvis man tilbringer mer av livet innenfor den grønne sonen, øker livskvaliteten vesentlig.

Regulering må læres

Å streve med følelsesregulering er et fellestrekk for mange som har psykiske helseplager, ifølge Eeg Foss. De har en stor grad av utrygghet og da også vanskeligheter med å regulere følelsene sine. De vil til stadighet møte situasjoner der de uregulerte følelsene vekkes til live. Følelsesuttrykket er ute av proporsjon til det som skjer i den ytre situasjonen.

Å kunne regulere egne følelser og indre tilstander er noe vi trenger å lære under oppveksten, fra omsorgspersoner og andre. Det er ikke slik at man automatisk har lært det fordi man har blitt voksen.

– Samfunnet forventer at voksne mennesker kan regulere seg selv fordi de er voksne. Det er uriktig. Følelsesregulering er noe vi må lære, akkurat som å sykle. Har du ikke lært det, så kan du det ikke, sier hun.

«De som er gode på å regulere seg selv, opplever seg selv som grunnleggende trygge.»

– Hilde Eeg Foss

Kjernen i mange plager

Mangel på regulering er selve kjernen i mange psykiske helseplager, ifølge forfatteren.

– Vi må lære å tåle å stå i noe som er vanskelig, selv om det kan være ubehagelig. Vi må stå der sammen med ungen eller den voksne som trenger å øve på det. Vedkommende erfarer at det går bra, man overlever det. Når man blir bedre på å regulere følelsene sine, kan man håndtere mer stress og ubehag. Man blir tryggere på seg selv og vil i mindre grad unngå krevende situasjoner.

Passende følelsesuttrykk

Å regulere følelser innebærer at styrken på følelsesuttrykket samsvarer med den ytre situasjonen.

– I et møte på jobben der man er uenig, bør man ikke skrike og hive koppen i veggen. Man må klare å regulere sinnet sitt. Man kan vise at man er misfornøyd, men på en måte som passer situasjonen. Eksempelvis kan man si «Dette synes jeg er ufornuftig, jeg mener det bør gjøres på en annen måte».
Enhver følelse kan uttrykkes på en intensitetsskala fra 1 til 10. Kanskje man ikke uttrykker sinne før man blir så sint at man kaster ting.

– Man har ikke lært seg et uttrykk for de lavere intensitetsnivåene av følelsen. Man holder følelsen inni seg helt til det koker over og man eksploderer. Man må finne et passende uttrykk for hvert av intensitetsnivåene. Da kan man uttrykke seg på en tilpasset måte og i en tidlig fase før følelsen eskalerer.

Følelsesregulering

Følelsesregulering er prosessen der man aktivt kontrollerer hvordan følelser oppleves, når de oppleves og hvordan de uttrykkes. Følelser kan forsterkes, holdes tilbake, dempes, kamufleres eller undertrykkes. God følelsesregulering innebærer at følelser håndteres på en hensiktsmessig måte gjennom å øke eller redusere intensiteten og å tilpasse følelsesuttrykket til den aktuelle nåværende situasjonen.

En tilstrekkelig evne til følelsesregulering knyttes til god selvkontroll, impulskontroll og evnen til å kunne utsette innfrielsen av behov. Dette forbindes med god psykisk helse, sosial fungering og evne til å nå kortsiktige og langsiktige mål.

Å prioritere barna

Avslutningsvis utdyper Eeg Foss kort om foreldrerollen, samt hvordan psykisk helsevesen kan bedres. Som forelder kan man ikke bare si «jeg er så glad i deg», og så sitte med nesa i mobilen, understreker hun.

– Vi må bruke tid og krefter på å være sammen med barna våre. Ellers vil barna tolke det som at de har liten verdi for andre. Det er tungt å kjenne på, både som barn og senere. Å gi beskyttelse og trøst, og hjelp til å organisere og regulere følelser, er en viktig funksjon foreldrene har for barna sine. Samt å støtte barna til å gå ut i verden og gjøre seg nye erfaringer. Eksempelvis å prøve et skummelt lekestativ. Barnet må gjøre det selv, men foreldrene er der for å støtte. Da får barnet gode opplevelser av å mestre tilværelsen og at de er verdifulle, forklarer hun.

«I et møte på jobben der man er uenig, bør man ikke skrike og hive koppen i veggen. Man må klare å regulere sinnet sitt.»

– Hilde Eeg Foss

Er hjelpen nyttig?

Eeg Foss er opptatt av at pasienter i psykisk helsevesen jevnlig må bli spurt om de opplever hjelpen de får som nyttig.

– Mange har et stort behov for å hjelpe andre uten dypere forståelse av den andres behov. Hvis den som mottar hjelpen ikke følger rådene og anbefalingene fra hjelperen, blir personen ofte ansett som vrang og ikke samarbeidsvillig. Hjelperens manglende fagkunnskap og/eller mangelfulle utøvelse av sin rolle, blir skjøvet over på pasienten – at vedkommende ikke er interessert i å gjøre endringer, fortetter Eeg Foss, som opplevde at det var mange som ville ha timer med henne da hun jobbet i Stangehjelpa (Stange kommunes tilbud innen psykisk helse) som erfaringskonsulent.

– Det var viktig for dem å møte en som kunne forstå deres problemer på en annen måte enn en vanlig fagperson. De var nysgjerrig på hvordan jeg hadde fått det bedre. Jeg skapte et håp om at de kunne klare det samme.

Mangelfullt system

Det er vanskelig å få god hjelp som pasient i psykisk helsevesen, ifølge forfatteren.

– Fastlegen henviser til utredning på Distriktspsykiatrisk senter over 10–20 timer. Det er alt for lite tid. Så må man finne en psykolog selv. I oversikten over psykologer for hvert fylke, er det ikke oppført hva slags spesialisering de har. Altså er det vanskelig å finne en psykolog med en spesialisering som er en god match med ens egne utfordringer. Med leger er det derimot en selvfølgelighet at spesialiseringen deres er sentral – om de eksempelvis er allmennlege, hudlege eller hjertelege, fortsetter Eeg Foss, som understreker at et bedre psykisk helsetilbud ville gagne samfunnet også økonomisk.

– Det ville bøte på de enorme kostnadene samfunnet har når mange faller utenfor et fungerende sosialt og yrkesmessig liv, og alle problemene det fører med seg.

God mottakelse

Hun har fått mange positive reaksjoner på boka.
– Mange sier de forstår mer av seg selv etter å ha lest den. Noen har vist den til behandleren sin og har blitt møtt med mer forståelse for problemene sine. Noen har også fått tips fra behandler om å lese boka.
Mange fagfolk har rost boka hennes: allmennleger, psykisk helsearbeidere, psykiatriske sykepleiere, tannleger, helsesykepleiere, lærere og barnehagelærere.

– De ønsker å bruke boka i arbeidet sitt og i rollen sin, og traumeavdelingen ved Modum Bad har skrevet en flott anmeldelse av boka. De selger den både i nettbutikken og i resepsjonen fordi mange av pasientene der ønsker å lese den, avslutter forfatteren stolt.

Fakta om Hilde Eeg Foss:

• Født og oppvokst i Oslo, men bodd i Innlandet siden hun var 23 år, er nå 58 år.
• Har tre voksne barn.
• Pasient i psykisk helsevesen siden 1998, hundre prosent ufør siden 2000.
• Et tre-måneders behandlingsopphold ved Modum Bad utenfor Drammen i 2015 ga henne vesentlig bedre livskvalitet.
• Utga i 2020 boka Usynlige traumer – fanget av følelser, på Flux Forlag.
• Utdanning: Barnehagelærer, videreutdanning i psykisk helsearbeid og bruk av terapi- og skolehund
  Instruktør i mindfulness, konfliktløsning og reguleringsstøtte for barn, etter PLS-reguleringsstøttemodellen.
• Arbeidserfaring: Har prøvd seg i forskjellige jobber for å prøve å komme tilbake til arbeidslivet. Har blant annet jobbet som erfaringskonsulent.

Les mer:

hildehjelpa.no  (forfatterens hjemmeside)
modum-bad.no (institusjonen der forfatteren var på behandlingsopphold)

Lær mer om psykologisk teori som forfatteren har hatt nytte av:

• Regulering som nøkkelbegrep og toleransevinduet som modell i en ny traumepsykologi | Tidsskrift for Norsk psykologforening (psykologtidsskriftet.no)
• Hva er tilknytning? | Psykologforeningen
• Trygghetssirkelen (psykologisk.no)

Flere saker på medium.no om traumer:

− Traumer har vært ignorert av samfunnet!

Bruk energiarbeid for å forløse traumer

Behandler traumer med lys- og frekvensterapi

Utbrenthet del 8: Traumer og avhengighet

Kalibrerer hjernen bort fra smerter, fobier og traumer

Fra indre kaos til indre enhet og ro: Bli venn med ditt eget ego!