Sandra Rappèll er en av få i Norge som tilbyr EQ-terapi, en forkortelse for emosjonell intelligens. Hun kommer egentlig fra Skåne i Sverige, men selv etter mange år i Norge er det få tegn til forsømmelse av moderlandets språk. Dialekten har intakt etterklang her vi sitter på kontoret hennes på Nordstrand i Oslo. Rommet har tykke, hvitkalkede murvegger med innbakte vinduer. Jeg får assosiasjoner til hvite kakemenn som er gjennomhullet på deigstadiet, et lite hovent hull ved hårfestet rett før steking så de kan henge på juletreet.

Midt i rommet står en massasjebenk, og ved kortveggen henger smykker på et trestativ. Lange og fargerike. Sandra har laget dem selv av steiner med rykte for å kunne både heale og styrke. Kundene legger gjerne inn spesifikke bestillinger slik at de får akkurat den typen kraft de trenger rundt halsen. Eller rundt håndleddet.

Bli bevisst egne spor
EQ-terapi ble tidligere kalt relasjonsterapi. Behandlingen er 18 år gammel, men er ennå ikke så kjent i Norge. Hovedtanken bak terapien er at vi ofte faller tilbake i barndommens spor. Hvis du vokste opp med voldelige foreldre, er sjansen stor for at du behandler deg selv lite kjærlig. Hvis du fikk mye kjeft som liten, er sjansen stor for at du kjefter både på deg selv og dem rundt.
– Det som skjer med oss de seks første leveårene, setter enormt preg! Det danner selve fundamentet vårt, forklarer Sandra.

– EQ-terapi handler om å bli kjent med seg selv. Å undre oss over grunnen til at vi gjør som vi gjør, velger som vi velger. Altfor mange går på akkord med seg selv fordi de ikke klarer å si nei. Kanskje du er i et dårlig forhold, men ikke tør å bryte ut? Kanskje du har en jobb du ikke trives i? Eller kanskje du lever livet på en uhensiktsmessig måte?

Når folk oppsøker Sandra, bærer de på alle slags følelser. Mange har opplevd omsorgssvikt og traumer, de fikser ikke forhold, mangler egenkjærlighet eller mistrives på jobben. Andre føler at barndommen har satt spor fordi de aldri ble sett slik de ønsket. Nå er de låst i samme mønster som de tilegnet seg som barn.

– Det trenger ikke å ha vært vold eller traumer involvert, forklarer Sandra. – Det kan være at du ikke fikk sitte på mammas fang som liten. Ja, hun sa med ord at hun elsket deg, men du følte aldri at hun mente det. Det manglet en kjærlig nærhet, et savn etter ubetinget kjærlighet. Når klientene kommer til meg, kan vi vandre tilbake til barndommen, og de kan gi seg selv omsorgen de aldri fikk. Jeg pleier å si at mennesker gjør så godt de kan, også våre omsorgspersoner, men det var kanskje ikke godt nok for deg som liten – der og da.

Starter med å undersøke følelsene
Det første Sandra gjør, er å høre hvorfor klienten kommer i terapi. I tillegg forteller hun litt om terapiformen og hvordan hun jobber.

– Noen har en konkret bestilling. De har kanskje jobbet med problemene tidligere og vet hvor skoen trykker. Kanskje de ønsker en bedre relasjon til moren, partneren eller barna. Andre klarer ikke å sette fingeren på hva som gjør at livet er vanskelig. De trenger bare å bli møtt der de er, og sakte, men sikkert begynne å se seg selv og sine behov.

Sandra ber vedkommende om å lukke øynene. Selv sitter hun tett ved siden av mens hun holder én hånd bak klientens nakke og én på skulderen. Så spør hun hvordan han har det, akkurat nå. Hvilken opplevelse han har i kroppen, og hvor den sitter.
– Kanskje klienten svarer at smerten sitter i magen, sier Sandra. – Da spør jeg om den har en form eller farge. Eller kanskje en konsistens? Ved å jobbe på den måten kommer klienten lenger og lenger inn i følelsen, og det tenker jeg er viktig, ellers blir dette bare en mental reise. Så spør jeg: Hvis følelsen kunne snakke, hva hadde den sagt da? Kanskje klienten sier at det er en stemme som kjefter på ham. Da spør jeg om det er noe han kjenner igjen, om han har hørt stemmen tidligere.

Det Sandra peker til, er ikke stemmer i hodet, men vår indre kritiker.
– Som barn tar vi ofte over stemmer og ansvar som egentlig ikke er vårt. Vi kopierer ubevisst omsorgspersonene våre. Kanskje er det egentlig farens ord klienten hører, han som alltid var så sint? Kanskje kritikken hans har satt seg fast i klienten som en indre kritisk dialog? Hvis omsorgspersonene ikke ser eller anerkjenner barnets følelser, er det vanskelig å finne anerkjennelse i seg selv som voksen. Eller å forvente å bli behandlet med verdi dersom man føler seg verdiløs. Ting blir hengende igjen, rett og slett. Som terapeut vil jeg la være å tolke og definere klienten underveis. Poenget er at klienten skal øve på å bli bedre kjent med seg selv. Stå opp for seg selv.

Tilbake til barndommen
På dette stedet i terapien ber Sandra klienten om å se seg selv som liten under den vonde hendelsen. Klienten forteller ofte selv hvor gammel han/hun var, samt hvor de vonde hendelsene foregikk.

– Kanskje han ser seg selv få kjeft hver kveld etter leggetid, eller at han står redd i døråpningen. Jeg ber ham fortelle hva som skjer på innsiden når han ser på dette bildet. Mange blir rørt og begynner å gråte. Så hjelper jeg klienten lenger og lenger inn ved at vi undrer oss over hva som egentlig skjedde, og hvordan det føltes. Kanskje han enda tydeligere ser hvilke mønstre han har kopiert, at han må gi det tilbake til der det hører hjemme.

Blir en omsorgsperson for sitt indre barn
For å få til det må klienten gå aktivt inn og vise omsorg for barnet. Sette ord på følelsene barnet ikke klarte å sette ord på den gangen, stå opp for seg selv.

– Ved å fortelle sitt indre barn at man alltid vil passe på og være der, blir man en omsorgsperson, forklarer Sandra.

– Man forteller at barnet er bra nok som det er, at det holder å bare være seg selv. Det har lov til å være sinna, glad, lei seg eller forvirret, for ingen følelser er feil. En slik indre reise gjør at klienten får bearbeidet sin historie og dermed lagt bort programmeringer om at han ikke er bra nok eller må legge bånd på seg selv.

Ferske traumer
Men hva med klientene som ikke finner noen forklaring i barndommen? De som har fått seg en trøkk i voksen alder og er klare på årsaken? Sandra tror ikke det er så enkelt.

– Ferske traumer kan likevel ha en link til barndommen, de kan trigge noe man har fortrengt, svarer Sandra.
– De seks første leveårene lærer barn hvorvidt de skal pakke bort eller vise egne følelser. Måten vi ble møtt av våre omsorgspersoner på da vi var følelsesmennesker, sender vi i retur som voksne. Kanskje mamma alltid ble sint da du sølte ut melken, slik at du lærte å ta deg sammen, sitte pent, være nervøs og på vakt hver gang du skjenket melk. Kanskje faren din ofte var sint, slik at du ble redd og taus. Når din kjæreste eller kollega da blir sint, kan det være en trigger til at du går inn i samme frysreaksjon og redsel som barn. Fordi inni deg er du fortsatt på vakt. Og når vi er på vakt, er triggerne med på å tømme oss for energi.

Triggerne kan ligge ganske nær overflaten, og derfor er det viktig å møte seg selv med omsorg, huske at man gjør så godt man kan. Det er lov å feile noen ganger.

– Så fort du begynner å bearbeide de vonde barndomsfølelsene, blir det større plass til deg. Og når du kommer i kontakt med deg selv, begynner du å behandle andre bedre og tar bedre valg. Man finner seg ikke lenger i å bli overkjørt av andre, men starter å ta vare på seg selv. Det fører igjen til at man blir en bedre forelder, bedre venn, bedre kollega eller bedre kjæreste.

En harmonisk behandler
Sandra forteller at et av grunnkriteriene for å være en god EQ-terapeut er at man har bearbeidet sin egen historie.

– Hvis det kommer en klient til meg som har blitt mishandlet, og jeg har opplevd det samme, er det viktig at jeg verken føler sympati eller antipati. Hvis jeg har bearbeidet min egen historie, kan jeg møte vedkommende med medfølelse og si at dette forstår jeg, dette høres vondt ut. Det klarer jeg ikke hvis jeg bærer på eget rot fra fortiden, da kan det trigge noe i meg, og jeg vil møte vedkommende med medlidenhet. Derfor er det så fint at EQ-utdannelsen er over tre år med én samling i måneden, alltid over tre dager. Det gir tid til å bearbeide alt som kommer opp i løpet av de dagene, for ja, det blir delt mange historier gjennom utdanningen, og noen av dem kan trigge ting i oss selv. Jeg har gått igjennom mange personlige prosesser i løpet av de årene.

Sandra stopper opp. Sier at de forresten ikke kaller de som kommer i terapi, for «klienter».
– I denne terapiformen er kvaliteten på relasjonsbygging det viktigste, og derfor unngår vi merkelapper som «klient». Vi sier at det er en mann eller kvinne som kommer i terapi. Det føles mer likeverdig. Som Herdis Palsdottir sier, grunnleggeren av EQ Institute: Du er deg, jeg er meg, og for å kunne hjelpe deg til å forstå deg selv bedre så ønsker jeg å møte deg med undring.

Tar med partneren sin
Sandra tilbyr også parterapi, for vi har alle ulike måter å være i verden på. Noen ganger synkroniseres de godt, mens andre ganger klaffer det ikke.

– Det er fort gjort å krangle på grunn av misforståelser, eller at sexlivet forsvinner. Først trenger de som kommer i terapi, å sette ord på hva som har stagnert i forholdet. Etterpå kan vi snakke om hva som trigger, hvor begge parter setter ord på følelser og opplevelser med et personlig språk. Dermed blir paret mer bevisst egne handlingsmønster og hva som skjer når det mønsteret møter den andre. Velger de å bli introverte og tause, eller velger de å gå på akkord med seg selv og eventuelt bli sure? Vi lærer jo tidlig å ta oss sammen, i altfor stor grad.

Mange lever bak en fasade hvor det ikke er lov å bli sint eller uttrykke seg. Det betyr at vi stadig pakker bort følelser som kanskje spretter opp igjen når begeret er fullt.

– Ofte skyldes ikke raseriutbruddet mot partneren det hun sa, men noe helt annet fra fortiden. Partnerens måte å uttrykke seg på aktiverte et eller annet, noe som er ubearbeidet hos den andre. På den måten ble det en krangel og begge parter gikk inn i sine mønstre. Derfor er det så viktig forstå og bearbeide årsaken til den lite hensiktsmessige væremåten.

EQ-barnehager
Sandra ønsker at vi blir bedre på å ta vare på oss selv allerede fra barnehagealder. Da hun jobbet som styrer i barnehage, høstet hun mye fra EQ-terapiens tankegang, og hun oppfordrer flere til å gjøre det samme.

– Hvis de voksne i barnehagen blir bedre kjent meg seg selv, vil de bli bedre til å skille egne og andres følelser. Da kan de hjelpe barna bedre når en konflikt oppstår. Hvis et barn for eksempel slår, kan den voksne beholde roen i stedet for å bebreide barnet eller si beskyldende ting. For slikt gjør alt bare verre, da vil ikke barnet føle seg sett og ivaretatt. Det kan føre til at barnet utvikler handlingsmønstre som senere blir en hemsko i forhold til å skape nære relasjoner. Hvis den voksne derimot er til stede i seg selv og tar seg selv på alvor, er det lettere å se på situasjonen med undring og indre ro. Hva var det som skjedde? Har barnet noen tanker? Og så er det viktig å snakke personlig språk med «jeg opplever»-setninger. Si «jeg føler at» i stedet for «herregud, nå har dere kranglet igjen, dere er jo helt umulige».

Sandra stopper litt opp, kommer tydeligvis over i nye tankebaner.
– Hadde flere voksne vært i bedre kontakt med seg selv, tipper jeg at sykefraværet hadde stupt. For jo bedre vi har det, jo mindre går vi på akkord med oss selv. Da velger vi heller sunne løsninger, som å si nei litt oftere, med god samvittighet.

Les mer på www.sandrarappell.com