Kvannens kall: Urtearven som nesten forsvant

Tekst: Mari Jerstad i KVANN

En nonne trasker gjennom tåken i en trang dal. Snart letter tåken denne desembermorgenen i 1350. Skogsstien tar henne rett inn på et tun. Hun puster ut, lettet. Her kan hun høre folk som prater, puster og lever. Tidligere i uka passerte hun syv tomme tun og et nedbrent hus tidligere i uka. Blant dem var den tomme prestegården.

Idet nonnen kommer til syne på stien, roper en ung gutt ut. Folk samler seg. Med bønn og velsignelser gir hun håp om å overleve svartedauden. Før hun fortsetter til neste sted, legger hun igjen noe annet enn ord og tro. Hun legger igjen en rot og en pose frø. Folk på gården kjenner planten, men avlingene ble dårlige for tre år siden og de har gått tomme. Når hun har reist, er det rota som gir tro og håp.

Hundrevis av år senere, når rota skal få et botanisk navn, blir Angelica archangelica et naturlig valg. På folkemunne har Angelica mange navn, de fleste kjenner henne som kvann. Det er en rot som er så godt kjent i Norge at det finnes flere navn på både plantedeler og vekststadier. Stedsnavn mange plasser har kvann i seg. Dessuten finnes det mange navn på kvann i flere av de samiske språkene.

Sentral plante i norsk folkemedisin

Artikkelforfatter Mari Jerstad vet ikke til hvilken grad kvann gjorde en forskjell for svartedauden eller om det ble dyrket så tidlig om 1300-tallet. Mellom 1347 og 1722 var det en rekke pandemier i Europa, og det som er kjent som svartedøden var årsak til at en stor del av befolkningen døde omkring år 1349-50. På den tiden brukte de gjerne planter både ved små plager og mer alvorlige plager som en pandemi.

Kvann er en sentral plante i norsk folkemedisin, en viktig plante for økonomien og en grønnsak folk flest ikke ville være foruten. Den vokser vilt i mange områder av landet, som strandkvann langs kysten og fjellkvann i høyden. Fjellkvann ble tatt inn i hager og gårder. Bønder har spart frø fra friske planter med fylt stilk og valgt de med rundere, søtere smak. Når man sparer frø på denne måten gjennom hundrevis av år, endres planten. Akkurat som avl på andre grønnsaker eller dyr.

Kvann er den eneste grønnsaken vi har gjort dette på i Norge. Kvannegårdene var ikke bare nyttig til mat og helse på gården, det kunne bidra til økonomien. Det ble en eksportvare under middelalderen. Derfor ble kvann skrevet inn i det tidligste lovgivningene vi har, som Gulatingsloven. Husmenn som flyttet, hadde rett til å ta med seg halve kvannehagen. Det var straff knyttet til å gå i andre folk kvannegårder, i tilfelle tyveri. Forståelig nok, om du har smakt kandisert kvannestilk!

Kvann finner vi i kongesagaene og i noen få vikinggraver. Men på et eller annet tidspunkt forsvant kvann fra kjøkkenene våre. Livene våre ble travle, og nakkene ble bøyd til ære for ny teknologi. Gårder ble nedlagt, og en etter en ble kvannehagene tomme for kvann. Kulturplanten var nær ved å forsvinne helt! Linjer av kvann som med stolthet ble holdt i live i hundrevis av år, ble borte.

Bare et par steder ble den dyrkede kvannen holdt ved like. Noen ivrige sjeler reiste ut på nedlagte gårder for å bevare vossakvannen. Per i dag er det fire linjer dyrket kvann som er bevart. Ansvarlig for bevaring av vossakvann er organisasjonen KVANN.

Vern av og kunnskap om nytteplanter

KVANN tar navnet sitt fra denne viktige planten, samtidig er det et akronym for «kunnskap om og vern av nytteplanter i Norge». Organisasjonen ble etablert i 2016 som en nasjonal frøsparer-organisasjon, der frø deles gratis mellom medlemmer. Her utveksles også kunnskap om dyrking, frøsparing, poding og gamle norske planter, så vel som nye klimatilpassede planter.

KVANN er delt inn i laug og har blant annet laug for frukt og bær, potet, grønnsaker, geografiske områder, historiske hager og urter!

– Urtelauget er det jeg synes er mest spennende. Tenk å være i et nettverk som bevarer og deler så viktige planter sånn som kvann! sier Mari.

I mange år ble KVANN drevet av ildsjeler og på frivillig basis. Det meste av arbeidet gjøres fremdeles av frivillige, men de har også fått noen midler. Potetlauget får noe støtte til bevaring og distribuering av gamle sorter. Lauget Schubelers hager har midler for å bevare historiske besøkshager.

I urtelauget har de fått midler fra Sparebankstiftelsen DNB for å løfte Urtearven. Det betyr tre års arbeid med å kartlegge, formidle og bevare urtetradisjoner, gjennom dybdeintervju med folk som husker urtetradisjoner og bruker urter. Målet er å utvide til andre deler av landet enn Østlandet på sikt, hvor de per i dag har støtte.

Urtehager

En rekke museer etablerer urtehager til prosjektet eller forbedrer formidlingsgrunnlaget sitt i eksisterende urtehager. Det inkluderer blant annet Museene i Akershus, som Lørenskog bygdemuseum, Linderud gård og Asker museum, og Eidsborg i Vest-Telemark museum. Så er det godt etablerte urtehager som blant annet Tøyen Botaniske Hage og Urtehagen på Domkirkeodden. KVANN holder minst femten kurs per år med tema urtearv. Her er det både nettkurs og fysiske kurs, både til barn og voksne, både om dyrking, tilberedning, bruk og bevaring. 

Ivaretar og formidler kunnskap

Vi vil formidle den kunnskapen vi samler inn. KVANN samarbeider med Det Arktiske Universitetet UiT når det gjelder å publisere innhold om folkemedisinsk anvendelse av urter, og NordGen når det gjelder funn av bevaringsverdige urter.

I 2025 lanserte Norsk Genressurssenter (en enhet ved NIBIO – Norsk institutt for bioøkonomi), den nasjonale klonbanken for urter og grønnsaker. Dette er veldig positivt! Dette er en god ting for å løfte urtearven og ta vare på tradisjoner og planter som finnes her i landet. Hvor mange folk er enda i live, som har levd før og under krigen, og bærer glemte urtetradisjoner i levende minne? Hva skjer om disse menneskene dør før de får videreformidlet kunnskapen sin? Vi må huske å spørre, lytte og forstå det som også tilhører andre tider.

OBS: Vill kvann kan forveksles med dødelig urt

Fikk du lyst til å smake kvann etter denne lesingen, kan det absolutt anbefales. Men, pass på! Vill kvann kan forveksles med noen av Norges mest dødelige planter. Kanskje det tryggeste er å dyrke denne vakre kulturhistoriske heltinnen?

Ta kontakt!

Hvis du eller din tante, grand-onkel eller bestemor kunne ha glede av å ta en prat om urter og dele helt enkle tradisjoner som finnes i din familie, ikke nøl med å ta kontakt på urtearv@kvann.no, for å bevare og videreformidle lokale tradisjoner.

Mat, medisin og kulturplante

Kvann (Angelica archangelica) er en høy, kraftig plante i skjermplantefamilien som har vært brukt i Norden i århundrer – både som mat, medisin og kulturplante.

Kvann er en flerårig urt som kan bli opptil to meter høy, med hule stengler, store grønne blader og runde blomsterskjermer. Den vokser naturlig i fuktige områder, fjellstrøk og langs elver, særlig i Nord-Europa og på Island.

Kvann hadde en særstilling i norrøn kultur. Den ble dyrket i egne «kvann­gårder», og var så verdifull at den kunne være lovbeskyttet. Vikingene tok den med på lange sjøreiser som middel mot skjørbuk, og i middelalderen ble den regnet som en legeplante.

Mat og smak

Stilkene har en aromatisk, litt bitter og søtlig smak. Tradisjonelt har kvann blitt:

• kokt eller kandisert
• brukt i supper og grøter
• brukt som smakstilsetning i brennevin og bakverk

I dag brukes kvann mest i nordisk gastronomi og i tradisjonell urtemedisin. Kvann inneholder eteriske oljer, bitterstoffer og flavonoider. Den har vært brukt mot:

• fordøyelsesplager
• luft i magen
• forkjølelse og generell svekkelse

Vitenskapelig dokumentasjon er begrenset, men noen studier støtter mild fordøyelsesstimulerende effekt. Kvann regnes ikke som medisin, men som tradisjonell nytteplante. Kvann kan forveksles med giftige skjermplanter, som bjørnekjeks og giftkjeks. Planten bør derfor aldri sankes uten sikker artskunnskap.

Kvann er i dag mest kjent som:

• kulturhistorisk plante
• ingrediens i nordisk mat
• symbol på menneskets tidlige forhold til ville vekster

Dette er en plante i skjæringspunktet mellom natur, historie og helse – med røtter dypt i nordisk tradisjon.

Om artikkelforfatteren

Fulltids urtedetektiv Mari Jerstad leder prosjektet Urtearv: planter i levende minne. Hun har universitetsutdanning innen medisinske planter, helse og etnobotanikk, og ser på hvilke elementer av fortidens urtearv som kan være nyttig i dagens samfunn. For hva er det som bør bevares og videreformidles?

Les også:

− Kunnskapen om urter må ut til flere!

Fjæras supersalat for kropp og jord

Chaga – en sjelden juvel i naturmedisin

10 urter som varmer og fremmer blodsirkulasjonen