Advarer mot overdiagnostisering av psykiske lidelser

Sviktet av samfunnet – opplever dyp smerte

Filosofen og teologen Farhan Shah ønsker å løfte fram begrepet eksistensiell helse, som er noe mer enn utelukkende å ha god fysisk og psykisk helse.

– Verdens helseorganisasjon definerer helse som en tilstand av total fysisk, mental og sosial velvære, ikke bare fravær av sykdom og problemer. Faren i dette helsebegrepet er at det ikke anerkjenner at livet i seg selv ofte er krevende og byr på spenninger og livssmerte. Da kan mange tenke at det er noe galt med dem når de møter vanskeligheter, sier Shah, som er utdannet innen eksistensiell teologi og filosofi ved Universitetet i Oslo og som jobber der som forsker. Han er også rådgiver for de amerikanske forskningssentrene Center for Process Studies og Center for Process Spirituality.

Helse og mening

Det er fantasifullt å tenke at man kan oppnå en idealtilstand fri for enhver form for smerte, fortsetter Shah.

– Begrepet eksistensiell helse tar innover seg at vi grunnleggende sett er sårbare og at en viss mengde angst og smerte er uunngåelig for oss alle. Samtidig inkluderer eksistensiell helse aspekter som tro, håp, mening, åndelighet og det salutogenetiske – altså det som fremmer livskvalitet. Begrepet åpner for en mer helhetlig forståelse av hva helse er.
Eksistensiell helse omfatter mye mer enn det biologiske og medisinske. Man kan ha god fysisk helse, men helse har ikke betydning i seg selv hvis vi ikke opplever livet som meningsfullt, ifølge Shah.

– Mennesket må ikke reduseres utelukkende til et biologisk vesen. Eksistensiell helse er knyttet til hvordan vi som individer og som samfunn forholder oss til eksistensen og alle aspekter av livet – både det som er behagelig og det som er utfordrende og vondt.

Opplevelsen av utilstrekkelighet

Mange mennesker opplever å ikke strekke til. Shah knytter det til at mange deler av samfunnet styres av en «vinn eller forsvinn»-mentalitet.

– Alle samfunn skaper historier om virkeligheten – narrativer – som blir førende for hva vi vektlegger som verdifullt og viktig, både individuelt og kollektivt. Slike narrativer blir bestemmende for hvordan vi styrer det politiske liv, utdanningssystemet og helsevesenet. Det moderne narrativet i vårt samfunn er «vinn eller forsvinn». Det skaper et altfor stort press på individet. Man må kontinuerlig produsere, tilpasse seg, foreta valg og ta fullt ansvar for sine valg.

Han mener at dette fokuset på individet er basert på en unyansert, overforenklet måte å forstå mennesket på.

– Det framstilles som om individet nærmest er løsrevet fra de sosiale og strukturelle sammenhengene man er en del av, som om individet alene er ansvarlig for alt det som kommer ens vei. Det er viktig å utvikle alternative fortellinger om hvordan samfunnet kan utvikles. Vi må røske opp i de inngrodde, ubevisste oppfatningene vi har om oss selv, samfunnet og livet. Da kan vi se på hvordan samfunnet bedre kan forholde seg også til menneskets skyggesider og livets utfordringer – slik som de unngåelige realitetene av angst, tap, smerte og opplevd meningsløshet. I stedet for å sykeliggjøre disse realitetene, kan vi sammen utforske hvordan vi kan forholde oss til dem på sunnere måter. Da er det viktig å møte seg selv og andre med større grad av aksept, og gi slipp på urealistiske idealer om alt vi skal prestere.

Sosiale lidelser

Samfunnet må gripe inn på et tidlig stadium for å forhindre utviklingen av dyp fremmedgjøring og avmakt, mener Shah, som beskriver dette som at samfunnet må ha en god «eksistensiell infrastruktur». Han trekker fram begrepene eksistensiell funksjon og eksistensiell dysfunksjon.

– Eksistensiell dysfunksjon kommer i sine mest ekstreme tilfeller til uttrykk gjennom handlinger som selvmord og masseskyting. Slike hendelser henger tett sammen med samfunnets manglende evne til å gripe inn når mennesker føler seg fremmedgjorte og maktesløse. Hvis vi fortsetter å forstå slike ekstreme handlinger utelukkende fra biomedisinske modeller, vil vi fortsette med symptomlindring. Vi må gå mer grunnleggende til verks. Filosof Arne Johan Vetlesen bruker begrepet sosiale lidelser. Det er lidelser som ikke oppstår utelukkende i individet, men som i vesentlig grad oppstår som en konsekvens av det relasjonelle og samfunnsmessige en person er en del av, sier Shah.

I tillegg til å ha en forskerstilling ved universitetet i Oslo, er han også blant annet rådgiver ved Connection, etablert av Terese Grøm, tidligere generalsekretær for Landsforeningen for etterlatte ved selvmord. Connection er en tenketank som vektlegger eksistensielle perspektiver på utenforskap, radikalisering og selvmord.

«Vi er grunnleggende sett relasjonelle vesener og vi kommer til syne gjennom anerkjennelse. Mangel på anerkjennelse over lang tid kan lede folk til terrorisme – i de mest ekstreme tilfellene».

– filosof og teolog Farhan Shah

Kommunikative handlinger

Sommeren 2022 publiserte Shah kronikken Terrorisme og masseskyting som kommunikative handlinger i Dagsavisen. Foranledningen var skyteepisoden i Oslo i forkant av Pride-arrangementet.

– Vi har en tilbøyelighet til å distansere oss fra alt som har med menneskets destruktive potensiale å gjøre. Vi utvikler strategier, modeller og meningssystemer for å holde det på avstand. Vi mennesker er aktive meningsskapende vesener. Vi trenger å skape en sammenheng og forståelse i det uforståelige. Men når vi prøver å forstå terrorister og masseskytinger basert på en underliggende psykisk sykdom, da glemmer vi betydningen av det relasjonelle, konteksten, politikk og de øvrige strukturene som individet er en del av.
Intensjonen med kronikken var å bidra til at vi som samfunn kan se alternative måter å forstå et så komplisert fenomen på.

– Terrorisme og masseskyting er alltid komplisert. Det er altfor enkelt å bare gi gjerningsmannen en diagnose og basere hele forståelsen på en underliggende sykdom. Det hviler på tynn vitenskapelighet, sier Shah, som samtidig understreker at han ikke ønsker å bidra til å polarisere denne debatten ytterligere. Han synes det er synd at det både i fagmiljøer og i offentligheten blir en økt avstand mellom folk når det gjelder hvordan vi skal forstå vanskelige tema som radikalisering, terrorisme og selvmord samt det forebyggende arbeidet.

– Dessuten kan sykdom som en forklaringsmodell ved terrorisme og masseskyting bidra til stigmatisering av de som har psykiske utfordringer. Det er uheldig hvis vi skal klare å bevege oss mot mer åpenhet, understreker Shah.

Samfunnet må våkne opp!

– Du skriver «Masseskyting er kommunikative handlinger som bør være en oppvåkning for samfunnsbevisstheten når slikt inntreffer.» Hva er det samfunnet skal lære av slike hendelser?

– At samfunnet på flere områder grovt har sviktet grunnleggende behov hos disse menneskene. Det er en begrensning som ligger i samfunnet vel så mye som hos individet. Hvor det ligger kan være vanskelig å påpeke mer konkret. Det kan være i familien, i storsamfunnet eller i skolen. Det er viktig at vi ser på det tverrsektorielt. Det er samfunnet som helhet som må ta ansvar for disse ekstreme livsuttrykkene. Når man sykeliggjør gjerningsmannen mister man kompleksiteten som kan vise oss hvorfor og hvordan slike hendelser foregår. Man utvikler endimensjonale, lettvinte modeller og kaster hele ansvaret på individet. Selvfølgelig er individet et subjekt som aktivt velger å begå slike handlinger. Men vi må også ta tak i de kollektive bevegelsene og elementene som ligger til grunn. Masseskyting oppstår aldri løsrevet fra en større sammenheng – det oppstår alltid i en større kontekst.

Fysisk, psykisk og eksistensielle smerte

Shah skiller mellom fysisk, psykisk og eksistensielle smerte, samtidig som han anerkjenner at dette er dypt sammenvevd. Han ser ekstreme handlinger som uttrykk for dyp eksistensiell smerte.

– Handlingene er basert på smerten som oppstår ved å ikke høre til i verden og å ikke strekke til. Menneskelig aktivitet dreier seg i hovedsak om å skape forbindelser mellom mennesker, materielle objekter og naturen. Utenforskap innebærer at det er brudd i en del vesentlige relasjoner. Da blir individet usynliggjort. Vi er grunnleggende sett relasjonelle vesener og vi kommer til syne gjennom anerkjennelse. Mangel på anerkjennelse over lang tid kan lede folk til terrorisme – i de mest ekstreme tilfellene. Da er den eksistensielle smerten så voldsom at individet fanges i en logikk der det å begå massedrap kan være en kommunikasjonshandling: «her er jeg, dere må anerkjenne meg, jeg eksisterer». Det er viktig å se at dette handler om grunnleggende menneskelige behov som ikke blir dekket.
Shah ser en likhet mellom radikalisering, masseskyting og terrorisme på den ene siden, og selvmord på den andre.

– Begge deler er uttrykk for den samme livssmerten og fremmedgjøringen. Når noen utøver masseskyting er det i et forsøk på å tilintetgjøre smerten. De ser smertens årsak som utenfor seg selv. De som begår selvmord ser smertens kilde inni seg selv. De ønsker ikke egentlig å dø, men å tilintetgjøre en uutholdelig smerte.

Utenforskap og suicidalitet

Shah sier at det er vanskelig å anslå hvor mange mennesker i Norge som opplever en vesentlig grad av fremmedgjøring fra samfunnet. Forskning på området utenforskap og suicidalitet gir samtidig en pekepinn på at problemet er vesentlig.

– Et velstående land som Norge har en oppsiktsvekkende høy selvmordsrate. Det er 650 selvmord i Norge per år, og mellom 2000 og 5000 selvmordsforsøk per år. Rundt 450 av de som begår selvmord er menn.

Det eksistensielle perspektivet er at individet jevnlig er utsatt for små og store meningskriser. Individet må kontinuerlig skape en ny sammenheng, orden og forutsigbarhet i tilværelsen.

– For å få til dette på en god måte trenger man solide relasjoner rundt seg. Det kan være familie, venner, helsearbeidere, støtteapparat og storsamfunnet. Man trenger gode relasjoner for å komme seg gjennom disse krisene. Når disse strukturene ryker blir individet kastet ut i en overveldende meningskrise.

Shah vektlegger viktigheten av å gi en stemme til de som sliter. Vi må forstå disse menneskene på deres egne premisser og validere deres opplevelser, ifølge ham.

– Vi kan ikke forholde oss til problemet utelukkende gjennom en «objektiv, vitenskapelig tilnærming». Vi må møte disse menneskene med empati og vise genuin interesse for å forstå dem. Vi trenger økt kompetanse blant annet innen skolevesenet. Å snakke om utenforskap, eksistensielle kriser, fremmedgjøring og suicidialitet er et kollektivt ansvar. Det er ikke én sektor alene som skal bære hele ansvaret.

Menneskets destruktive potensial

– En viktig del av det eksistensielle perspektivet er at vi som samfunn må våge å «eie våre skygger», for å sitere den sveitsiske psykiateren Carl Jung. Menneskets destruktive potensial bor i oss alle. Det handler ikke om «syke mennesker». Når vi bruker de uttrykkene, distanserer vi oss fra de menneskene. Da unnlater vi å konfrontere det destruktive potensialet som ligger i oss alle.

Shah mener det eksistensielle perspektivet kan være ubehagelig, fordi når man først menneskeliggjør disse fenomenene, så innser vi at vi er mer lik disse personene enn det vi ønsker å tro. Han nevner eksempelvis Anders Behring Breivik samt Philip Manshaus som sto bak moskéangrepet i Bærum.

Samfunnet skaper «tapere»

Merkelappene vi setter på disse menneskene frarøver samfunnet viktige innsikter som har med det strukturelle å gjøre, ifølge Shah.

– Hva skjer med oss når samfunnet styres av tanken om at individet alene er ansvarlig for sin lykke og ulykke? Vinn eller forsvinn-mentaliteten dominerer, både innenfor skole, helsevesenet og akademia. Det er en økt privatisering, der effektivitet, produktivitet og tilpasningsdyktighet er det sentrale. Det er åpenbart at ikke alle kan være «vinnere», så samfunnet skaper per definisjon en rekke «tapere». Hvordan skal samfunnet ivareta alle de som faller utenfor, de som ikke klarer å opprettholde denne forventede framdriften? Å ikke klare å holde tritt med kravet til effektivitet og vellykkethet kan lede til mye skam, stigma og utenforskap. Man faller utenfor. Så utvikler man et klasseskille mellom tapere og de som klarer seg greit nok. Siden det er et stort fokus på individet, ligger det an til en ansvarliggjøring som helt og holdent hviler på individet. Man glemmer fellesskapet som individet er en del av. Man ser ikke at selve samfunnsstrukturen bidrar til å skape «tapere».

Ikke enten eller

Shah opplever at samfunnsdebatten ofte styres av en enten/eller-tankegang. Eksempelvis er mange politiske strømninger mest opptatt enten av individet eller av det kollektive. Han opplever slike motsetninger som konstruerte og ikke nyttige.

– Individualisme trenger ikke å være en negativ ting, det samme gjelder kollektivisme. Individualismen bunner i individuell identitet og hvilke verdier vi vil leve etter. Et godt samfunn bør inneha frie enkeltindivider, som samtidig kjenner på en sterk forpliktelse til fellesskapet med andre mennesker.

Hvis man blir ensidig opptatt av gruppen, vil individet undertrykkes.

– Det ser vi eksempelvis i bygdesamfunn og i rigide religiøse bevegelser, men også i sekulære bevegelser – eksempelvis politiske. Da svekkes det individuelle ansvaret. Massedrap er ofte resultatet av en rendyrket kollektivisme der man ikke ser individets verdi. Det som er så forlokkende med kollektivt orienterte religiøse og politiske ideologier, er at individet ikke trenger å ta ansvar. Det er det kollektive som råder, og individet har minimalt med valgfrihet og liten mulighet til å skape sin egen identitet. Et godt og sunt samfunn må ha et kollektivt ansvar for å sørge for at alle borgere har nødvendige goder og støtte de som er mindre begunstiget, og slik sikre enkeltindividets valgmuligheter. Det kollektive og det individuelle er gjensidig avhengig av hverandre for å fungere godt.

Religionens to ansikter

– Hvilken rolle kan religion og åndelighet ha som nyanserende impuls i møte med sentrale strømninger i samfunnet, der man tilsynelatende har blitt alt for opphengt i materiell velstand og suksess og der alt skal kunne måles?

– Religion er et tvetydig fenomen. Det er av vesentlig verdi å unngå enten/eller-tilnærminger – at religion enten bare er humanistisk og livsfremmende, eller bare er destruktivt og livshemmende. Religion kan utgjøre en motkraft til en del av det moderne samfunnets skyggesider.

Det er mye bra med vårt moderne samfunn, men det har sine skyggesider, fortsetter Shah, som synes det er uheldig at tilværelsen har blitt veldig fragmentert og at alt stadig er i endring.

– Hvis vi opplever at alt flyter, at det ikke er noen faste holdepunkter i tilværelsen, kan religion bidra til å gjøre tilværelsen mer forståelig, helhetlig og skape mer sammenheng. Religion består av et meningssystem og et orienteringssystem for å tilskrive mening til eksistensen og livets uunngåelige oppturer og nedturer. Det gir mennesket noen grunnleggende verdier å orientere seg etter.

Religion kan gjøre oss bedre rustet i møte med det enorme forandringspresset som det moderne mennesket er underlagt, ifølge Shah.

– Tilgivelse står sentralt i noen religioner, det å være god nok for Guds øyne. Det kan for en del mennesker være en motvekt til det moderne samfunnets fragmentering – som skaper økt frykt, usikkerhet og normløshet, der det blir vanskelig å orientere seg. Samfunnet vårt dyrker en vinnermentalitet, og da har man forakt for alt som har med svakhet å gjøre. Religion kan bidra til å forkynne tilgivelse og aksept – å akseptere seg selv og andre som gode nok slik man er.

Personlig religion

Shah opplever at religionen har blitt mer individualisert og usynlig.

– Den personliggjorte religionen kommer til uttrykk som individets samvittighet og individets forholdet til seg selv og Gud. Denne hverdagsliggjøringen og privatiseringen av religion har pågått i Norge over flere tiår.

På 1950- og 60-tallet trodde mange akademikere at religion ville bli stadig mindre viktig etter hvert som skillet mellom stat og religion økte. Det har ikke blitt slik, ifølge Shah.

– Et eksempel er New Age og at mange praktiserer en individuell eller «privat» religion. Nietzsche sa at Gud er død. For mange mennesker er ikke Gud død, han har bare inntatt andre former. En rekke studier viser hvordan en privatisert form for religion har gode helsemessige gevinster ved å tilby mening, trygghet og sunt fellesskap.

Shah understreker igjen at religion kan ha både livsfremmende og destruktive trekk.

– Den tyske psykoanalytikeren Erich From skiller mellom autoritær religion og humanistisk religion. Et eksempel på førstnevnte er den hinduistiske nasjonalismen i India der nasjonalisme og religiøse elementer veves sammen og bidrar til mye destruktivt. Vi ser samtidig mange eksempler på at religion kan fremme menneskelig utvikling og øke vår forståelse av ansvaret vårt overfor fellesskapet og naturen. Samtidig kan religion også utvikle seg til å bli en autoritær form med blind underkastelse, lydighet og plikt, avslutter Shah.

Les mer:

openhorizons.org/farhan-shah.html
ctr4process.org/about/research-fellow
centerforprocessspirituality.org