Å se og bli sett i psykiatrien

Da følelsene løp løpsk i 17 år gamle Maja Thune, ble hun innlagt på psykiatrisk sykehus og hun fikk etter hvert diagnosen schizofreni – som etter flere år senere viste seg å være feil. Stempelet «schizofren» var forferdelig tungt og skremmende å få for unge Maja med livet foran seg.

Først 10 år senere og utallige innleggelser, også tvangsinnleggelser, flere forskjellige diagnoser, tvangsmedisinering og beltelegginger, så var det spesielt én psykiater som innrømmet at de hadde tatt feil. Denne psykiateren, Asbjørn Restan, har nå skrevet forordet i Majas nye bok – Kjærlighet som medisin. Under hennes siste innleggelse, som var på Ahus, sa han: «Jeg tror du er et av de få menneskene jeg kjenner som ville overlevd en konsentrasjonsleir. Jeg tror vi har tatt feil. Du er ikke syk, du er bare altfor sterk. Du er en kunstnersjel.»

Innenfor kalde vegger på ulike sykehus møtte Maja pasienter og ansatte som så henne for den hun var, hinsides alle følelsene som løp løpsk, bak diagnosene, de tunge medisinene hun gikk på og de medisinske rapportene. Gjennom hele denne reisen har Maja skrevet om opplevelsene sine i dagbøker, og i perioder skrev hun noveller, dikt og eventyr døgnet rundt. Ved siden av skrivingen har både kroppsterapi, yoga, meditasjon og pusteøvelser vært nyttige verktøy for henne siden hun oppdaget yoga i 1995.

Mellom og under innleggelsene klarte hun, mot alle odds, å fullførte en bachelor i psykologi, samt en utdannelse som kunst- og uttrykksterapeut og en hatha yogautdannelse i India. Senere ble hun sertifisert yin yogainstruktør og hun har undervist mye yoga på sykehus, i behandlingssentre og yogastudioer de siste 10 årene. Ellers har hun praktisert i mange år som kunst- og uttrykksterapeut både på sykehus og privat. Siden 2015 har hun drevet sin egen utdanning i yogaterapi for helsepersonell, hvor hun underviser i hvordan mindfulness og yoga kan anvendes i møte med psykiske plager. Hun har også jobbet på DPS, og i flere år har hun jobbet på akuttpsykiatrisk på Lovisenberg sykehus i Oslo.

«Kjærlighet som medisin»

I 2020 startet Maja den tverrfaglige fordypningsutdannelsen «Kjærlighet som medisin» der hun gir en innføring i komplementære metoder til bruk i psykiatrien, som blant annet kunstterapi, yogaterapi, musikkterapi og andre bivirkningsfrie metoder. Utdannelsen er spesielt rettet mot personer som jobber i helsevesenet, skoler, barnehager og andre som har en helse- og sosialfaglig bakgrunn.

– Jeg er veldig opptatt av det å kunne å se seg selv, se andre, øve på å tåle følelser og øve på å tåle sitt eget i møte med andre. Det å kunne øve opp denne roen og få denne tyngden, synes jeg nesten er viktigere enn yoga. Fordi det skjer noe i feltet rundt det mennesket. Det er veldig enkel psykologi egentlig, men det er akkurat som den gode gammeldagse omsorgen har blitt borte i psykiatrien. På mine utdanninger underviser jeg i hvordan man kommer tilbake igjen til enkelheten og omsorgen, som går ut på at når jeg står i meg selv, så er det lettere for den andre å finne sitt senter, sier hun.

Maja er også kjent for å ha startet folkebevegelsen og forestillingen «Kjærlighet som medisin», hvor hun over flere år har invitert både pasienter og ansatte innen psykiatrien til å fortelle sine erfaringer fra innsiden. Et spesielt fokus har da vært på hvordan omsorg, nærhet og menneskelige relasjoner har påvirket et behandlingsforløp. Folkebevegelsen «Kjærlighet som medisin» handler om å fremme humane måter å møte mennesker med psykiske plager på. Målet er å sammen løfte psykiatrien og fremme håpet om at det finnes en vei.

I 2024 ble Kjærlighet som medisin også tittelen på hennes nye bok, som ble utgitt på Manuskript forlag. Den har fått svært gode tilbakemeldinger av ansatte og psykiatere, også av NRK-programleder og forfatter Helene Sandvig fra programmet «Helene sjekker inn» og psykiater Asbjørn Restan som begge har skrevet forord. Boka handler om å bli sett og se andre i psykiatrien og gi håp til de som er innlagt eller står i kriser.

«Er det én og bare én bok fra psykiatrien du skal lese i år, så er det denne. Den leder fram til en gjennomførbar modell for holdninger og menneskesyn som er nødvendige for en realistisk og human psykiatri. Hvis du tar boken til ditt hjerte, vil den gjøre deg til et bedre menneske – for deg selv og andre.»

– Psykiater Asbjørn Restan i forordet til «Kjærlighet som medisin» (2024)

Fra «human doing» til «human being»

Alt Maja står for handler om å finne sitt eget senter, for å kunne tåle andre bedre og stå sterkere og tryggere i møte med det som er vanskelig – både som medmenneske, pårørende, terapeut og pasient.

– Når jeg er i kontakt med min egen bagasje, så er det lettere for pasienten å ikke blande sitt eget med mitt. Når jeg er i min kjærlighetskraft, vil jo pasienten kjenne en varme som overgår ord, råd og forslag. Det er å bare sitte stille sammen og bare være. Vi kommer inn «being», rett og slett. Vi er mennesker, vi er «human beings», men vi har gått veldig inn i «human doing» i samfunnet vi lever i, sier Maja.

Også når det gjelder psykiatriske diagnoser og psykisk sykdom, opplever Maja fra begge sider at det er veldig mye fokus på handling.

– Det er fokus på å finne diagnoser basert på utredninger og tester som skal gi en behandling som varer så og så lenge. Det fungerer dårlig i praksis, for det vi trenger er tid. Når du er psykisk syk, trenger du massevis av tid for å få tillit og trygghet. Jeg tror at det å bli møtt skikkelig, at det er et annet menneske der som virkelig har tid til å bry seg, det setter spor som går inn i cellene dine og rett og slett blir der resten av livet. Slik var det i hvert fall for meg, sier hun.

Det er nettopp disse menneskemøtene hun forteller levende om i boka si, om de menneskene som så hvem hun egentlig var, bak diagnosene, følelsene og medisinene.

Er ikke imot medisiner eller tvang

Maja har selv jobbet i psykiatrien på Lovisenberg sykehus i mange år, og hun har dyp respekt for at man i flere tilfeller trenger medisin og bruk av tvang. Men hun anbefaler at man vurderer å prøve andre metoder først, eller etter den akutte fasen.

– Jeg jobber i akuttpsykiatrien og jeg spør noen ganger om mer medisin. Når pasienter står i fare for å skade seg selv eller andre, ser jeg viktigheten av å bruke medisiner. Men jeg har stor tro på at mange ikke hadde behøvd så mye medisiner hvis de fikk lære seg pusteteknikker eller mindfulness-teknikker, sier Maja.

For mange pasienter er det helt nødvendig å starte medisiner før man kan begynne på en indre prosess for å få kontakt med følelsene, sjelen og åpne hjertet. Men når de føler seg litt bedre, anbefaler Maja at de kan få tilbud om kurs i for eksempel «self compassion», jording og at de kan få gå turer i skogen tre timer hver dag tre ganger i uka, eller at de får tilbud om skogsbading, akupunktur, healing og lignende metoder.

– Mange brukerorganisasjoner har vært veldig fortvilet over meg og «kjærlighet som medisin». De fleste synes det jeg står for er veldig bra, men de skulle ønske at jeg var enda mer for tvang. Jeg ser at nevroleptika og antipsykotika gir veldig store skader av bivirkninger for en del, men det er ikke min vei å gå inn i en polaritet. Det er mye bedre å fremme noe jeg tror fungerer, vise et håp og et lys om noe godt, sier Maja.

Kortere liggetid, færre sengeplasser

Maja ble innlagt på psykiatrisk for første gang i 1995, og siden hun har vært både innlagt og ansatt i psykiatrien i mange år spurte vi hva slags endringer hun har sett i psykiatrien i Norge de siste 30 årene?

– Jeg synes det er lite. Det virker som det er kortere liggetid og færre sengeplasser. De har lagt ned veldig mye. Da jeg var innlagt, var det flere pasienter på åpne avdelinger der du fikk være mye lengre. Mange var innlagt med depresjon, som damer i 50-årene. De blir nesten aldri innlagt nå, for nå er folk veldig psykotiske eller veldig maniske. Hvis de er innlagt med depresjon, er det veldig akutt fare for at de skal ta seg til eget liv. Det er mye mindre tid de får være der. Det betyr at vi som jobber i psykiatrien jobber med mye dårligere pasienter. Tanken er at de skal få hjelp i kommunene og at man har ambulante team som kommer hjem til dem, så de slipper å være på sykehus.

Maja mener det kan være veldig bra å være innlagt, hvis det er en god innleggelse der du får mye omsorg og tid med personalet. Nedlegging av mindre psykiatriske avdelinger som Blakstad, Gaustad og Veum tror hun er veldig feil, fordi disse stedene ligger i naturen. Nettopp det å være ute i naturen, få stillhet og ro, skjermet fra mye folk, støy og sterile omgivelser har hun stor tro på for psykisk syke.

«Det er ingenting som skiller pasient og behandler, annet enn at man har nøkler og alarm på en side. Vi er jo like mennesker med samme behov, uansett.»

– Maja Thune

Mindre stigma nå

Det som har forandret seg i positiv retning de siste 30 årene er at det er mye mindre stigma rundt psykiske lidelser nå, påpeker Maja. Det merkes når de selger billetter til forestillingen «Kjærlighet som medisin».

– Vi må jobbe mer enn før med å selge billetter. Det er mange flere arrangementer om psykisk helse nå, det er ikke noe radikalt lenger, sier Maja. Vi har nå mange flere TV-programmer og podkaster som tar opp temaer som skam, angst, depresjon, og stadig flere har stått frem og fortalt om sine psykiske helseutfordringer. 

– De diagnosene det fortsatt er stigma rundt er schizofreni og bipolar lidelse, selv om bipolar nesten er litt kult i noen miljøer. De er ofte veldig kunstneriske mennesker og det er ikke farlig å snakke om det lenger. Slik var det ikke da jeg var innlagt i 1995. Så her har det skjedd veldig mye, mange har stått frem, sier Maja.

Flere kjente mennesker har de siste par-tre tiårene åpnet seg offentlig om psykiske lidelser, og Stortingspolitiker Reiulf Hjalmar Steen (1933–2014) var en av de første i 1997.

Tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik snakket åpent om sin depresjon i 1998, og siden har mange andre kjente personer stått frem, som psykolog Arnhild Lauveng og komiker Rigmor Galtung. Også Maja Thune var av dem som stod frem tidlig, da hun utgav sin første bok Jeg har en drøm i 2004. Filmskaper Ellen Uglestad laget dokumentarfilm om sin bror med schizofrenidiagnose, kalt Indian Summer – Du skal ha gode nerver for å være indianer (2011). I forbindelse med lanseringen av dokumentarfilmen Tung jakke i 2016 stod regissør Livirén Bratterud frem med sin bipolare lidelse.

Oppmuntret Reiulf til å stå frem

I boka skriver Maja mye om sitt vennskap med politikeren Reiulf, for de ble godt kjent under en av hennes lengre innleggelser på Blakstad i 1997. De møttes på røykerommet, og Maja spurte ham: «Er du også interessert i politikk?» Hun trodde først han var psykotisk, fordi han sa at han hadde sittet på Stortinget. Reiulf bare lo og svarte: «Ja, det kan man trygt si, jeg har sittet 22 år på Stortinget». Maja begynte bare å le og trodde ikke noe på det. Men det var jo sant, men Reiulf var innlagt i all hemmelighet med depresjon.

– Det var jeg som oppmuntret ham til å stå frem. Det gjorde han i Stavanger Aftenblad den 2. februar 1997. Der skrev han at han hadde slitt med depresjon hele livet, og at angst lå under hans alkoholmisbruk.

Senere ble Reiulf med Maja på videregående, for han takket ja til å holde et foredrag om historie med henne. Lærerne ble helt satt ut, for han var jo så kjent for dem. Men det var han ikke for Maja.

– Han sa at han var adoptivpappaen min. Han kalte seg for pappa Reiulf og sa at han var altfor gammel til å håpe på noe mer, smiler Maja, som omtaler han varmt i boka si: «Du er et av de fineste menneskene jeg har truffet. Du hadde en unik evne til å se hver og en av oss som var innlagt. Du roste oss for det fine du så.»

Eksalterte bevissthetsopplevelser

Angående stigma og måten vi håndterer psykisk sykdom på, mener Maja vi har mye mer å jobbe med når det gjelder spesielt psykoselidelser. Mange psykotiske blir ansett som farlige, selv om de ikke er det.

– Veldig mange som har hatt psykoser har hatt eksalterte bevissthetsopplevelser. I en del kulturer har de blitt opphøyde til å bli sjamaner. De kan for eksempel føle andre mennesker inni seg, de kan føle at de er inni andre mennesker og de føler at det ikke er noen separasjon. Men de blir så forvirret, for de har ikke noen «grounding» (jording). De blir redde, for veldig få vet hva det er. Jeg tenker at noen av dem er i en kundalini-oppvåkning som det går litt skeis med. Ansatte i helsehelsenet vet ikke hvordan de skal håndtere slike tilstander, sier Maja.

Mange beskriver det som at det er et slags mentalt filter som er borte under psykoser.
– Det må behandles med aller største omhu og verdighet, slik at man ikke blir enda mer redd. Det er skremmende å bli skikkelig manisk eller psykotisk, men det kan jo også føre til en fordypning i spiritualitet eller en spirituell oppvåkning.

«Det er vondt å ha hodet fylt med tanker fra helvete. Da er ærlighet essensielt, fortelle pasientene hvorfor vi lar være å gi dem noe dersom vi tror de ikke håndterer å ta det imot. Ærlighet senker aktiveringsnivået hos pasient og ansatt.»

– Maja Thune i boka «Kjærlighet som medisin» (2024)

Human psykiatri

Hovedbudskapet til Maja er å fremme en mer human psykiatri med minst mulig bruk av tvang og minst mulig diagnosebruk. Istedenfor å ha et stort fokus på diagnoser og medisinbruk, mener hun at vi i større grad må bli kjent med menneskene bak diagnosene og finne ut: Hvem var personen før han ble innlagt? Hva likte han å gjøre? Hvilken kultur kommer han fra? Hva slags familieforhold har han?

– Hvis man bare setter seg inn i en schizofren person, vil behandlingen bli veldig farget av det. Hvis du setter deg inn i en person som kommer fra Eritrea og lærer litt om kulturen, kan du få veldig mye tilbake selv også, sier Maja. Da vil du forstå mer om hva du bør og ikke bør gjøre, hva som er krenkende, hva som virker åpnende og hva som gjør at denne personen kan få det best mulig.

Maja ønsker å fremme bruk av kroppsterapeutiske tilnærminger både på sykehusene og i akuttavdelinger.

– Jeg er veldig opptatt av yoga, qigong og slike praksiser som gjør at man får kontakt med pusten. Og også «grounding», så man kjenner at kroppen gir et fundament og man kan få økt psykisk styrke ved å være i et kroppslig senter. Man kommer mer i kontakt med følelsene sine og grensene sine når man er inne i kroppen. Når man ikke er i kroppen, så er det veldig vanskelig å kjenne hva man har behov for og hva som er ens grenser. Da blir man en veldig utydelig person som er nærmest redd for å bli visket ut. Da er det veldig ofte «grounding» man mangler. Disse kroppsterapeutiske tilnærminger er veldig fine og anvendbare hvis man tilpasser dem det nivået menneskene er på, sier Maja.

Hun mener også at ansatte i helsevesenet bør få jobbe med individuelle tilnærminger der man får bruke mer av seg selv når man er på jobb. Noen er flinke med musikk eller til å spille gitar, og det er ressurs hun mener bør brukes. Noen er friluftsmennesker og kan ta med pasientene ut og lære dem om å bruke naturen. Andre er kanskje gode til å lage mat og kan ha med pasientene på matlaging.

– Jeg tror det er veldig skadelig å bare bli sittende i sykehusskjorte og vente på å bli frisk mens man får tvangsinjeksjoner. Jeg tror det er veldig viktig å fortest mulig komme i gang med bevegelser, enten gjennom en kunstnerisk praksis, en spirituell praksis eller en kroppslig praksis, og kanskje kombinert med litt medisin i begynnelsen. Ellers tror jeg også på å skape kollektiver for psykiatriske pasienter i fremtiden.

På Lovisenberg sykehus hvor Maja jobber har de noe som heter «Open Door Policy» innen psykisk helsevern, også for de som er tvangsinnlagt. Inspirasjonen til dette er hentet fra arbeid på sykehus i Sveits og Tyskland. Det innebærer at pasientene ikke møter låste utgangsdører og dermed gis de mer tillit, frihet og rett til selvbestemmelse. For når du er tvangsinnlagt, er nettopp det å bli møtt med låste dører og mangel på personlig frihet og selvbestemmelse noe av det verste man opplever. Erfaringen med dette både i Norge og utlandet er at kommunikasjonen med pasientene blir bedre og mer ærlig med en slik praksis.

Én ting er sikkert, det er at Maja er full av gode ideer for hvordan psykiatrien kan bli bedre både for pasientene og de ansatte. Er du interessert i dette arbeidet, anbefales hennes nye bok, Kjærlighet som medisin på det varmeste.   

Relaterte saker:

Starter ny utdannelse i «Kjærlighet som medisin»

Kjærlighet som medisin

Befridd fra psykiske smerter og medisiner

Et medisinfritt alternativ i psykiatrien

Magisk yogaeventyr ved Rødehavet