Tekst: Astrid Hognestad og boken Alene, utgitt på Flux forlag
Når mennesker skal beskrive ensomhet bruker de ord som «tomhet», følelse av å være «forlatt», «mangel på tilhørighet», opplevelse av å være «utenfor fellesskap med andre», «isolert», «uønsket av andre».
Den manglende tilhørigheten handler også om mangel på kontakt med egen historie og egne følelser. Den som ikke har kontakt med seg selv, kan ikke ta i bruk det «indre rommet» og føle tilhørighet på den måten.
Å kunne akseptere og takle et liv alene er en sentral faktor i livet, og er viktig for den enkeltes utvikling. En eksistensialist ved navn Clark Moustakas skiller mellom «ensomhetsangst» og «sann ensomhet». Ensomhetsangst betegner den manglende tilhørigheten.
Den kan avlede en fra ens oppgave i livet og føre til at man søker for mye kontakt med andre mennesker. Sann ensomhet derimot – det som tidligere er kalt positiv alenehet – handler om å akseptere at et liv alene kan være et godt liv. Det er den ensomheten alle opplever og som hører til våre livsvilkår.
Ensomhet er et ord mennesker bruker på opplevelsen av vanskelige følelser de har når de er alene. Det er en opplevelse av å mislykkes med å fylle tomrommet etter bekreftelse. Alt legges på det å være alene.
Men vanskelighetene kommer gjerne fra vonde følelser, som har oppstått i kjølvannet av tap, etter forandringer generelt i livet, kanskje også av en problematisk oppvekst. Ensomhet som en vedvarende følelse bunner gjerne i ubearbeidede følelser og består av tristhet, sinne, skam, misunnelse.
I en artikkel i Aftenposten bruker litteraturviter Marie Alming skikkelsen Hufsa fra Tove Jansons bøker som bilde på ensomhet. Hufsa er helt alene i Mummidalen, og alle skyr henne og er redde henne. Hun forsøker å få kontakt med Mummifamilien fordi hun ønsker seg noe de har – en rubin, en lykt, et bål.
