Hvordan er det å ha «alt», men likevel ikke føle noe annet enn tomhet? Uten å ha noen kontakt med seg selv, sin sannhet, sine evner og sin egen gudommelighet? Reisen fra tom dødslengsel frem til et brennende engasjement og skapende kraft er noe av det Vivian Midttveit deler i sin vakre, tankevekkende bok om sjelsutvikling.
Veien fra en tom dødslengsel og frem til det brennende engasjementet Vivian Midttveit har i dag har vært lang, kronglete, vond, vanskelig og lærerik.
‒ Den har tvunget meg til å søke dypere i meg selv og dermed også i mysteriet mennesket. Reisen har fått meg til å utfordre det jeg trodde var sanne livslover, til motvillig og fryktfull gradvis erstatte disse livslovene med nye, skriver hun i sin bok, Gudegnist (2018).
Livet brakte etter hvert Vivian inn på en livgivende og livnærende yogavei, der urgammel visdom har åpnet opp rom og muligheter hun ikke ante eksisterte. I dag driver hun studioet Living Yoga på Bønes i Bergen, hvor hun holder ukentlige klasser som hun er utrolig glad i. Hun er også aktiv som utøvende kunstner.
Sjelsutvikling og det hellige i oss
Gudegnist er en bok om sjelsutvikling. Gjennom Vivians personlige utviklingsreise og poetiske ordbilder, inspirerer den oss til å få kontakt med den dypere delen av vår eksistens, sjelen om du vil.
‒ Det er en nydelig, modig og klok bok som er gjenkjennelig for veldig mange. Historien er sterk og starter der Vivian er interiørkonsulent med eget firma og magasin, til hun havner der hun er nå. Som leser blir jeg slått av motet hennes. Klokheten. Reisen, skriver Merete Hatlem til Medium i en e-post der hun anbefaler oss å skrive om boken.
Vivian deler verktøy til å gjøre det hun kaller det indre arbeidet, til å starte vår sjelsutvikling, og til å kalle på det hellige i oss selv, det hun kaller Gudegnisten.
Boken inviterer oss til å bli kjent med sin menneskelige sårbarhet, påvirkelighet og ubegrensede utviklingsevner, samtidig som den minner oss om vår underliggende guddommelige natur og uforanderlige verdi.
Illustrasjonene har Vivian selv malt, og hun står også for alle tekstene og diktene i denne boken. Boken er en fin kombinasjon av tekster om sjelelig utvikling, lyrikk og malerier i sort og hvitt.
‒ Et nydelig kunstverk av en bok som anbefales til alle som ønsker å være til stede i sin egen livsutvikling, skrev Siv-Helen Grønnesby ved Medisinsk Yoga Bergen på Facebook.
Den gjennomgående røde tråden i boken handler om å få en indre kontakt, om selverkjennelse, sannhet og utvikling. Her er mange tankevekkende innsikter og påminnelser om menneskelig dybde og sannhet, en påkallelse av den dypeste delen av vår eksistens.
‒ Med ønske om å inspirere mennesker til å vende blikket innover, for der å kunne hvile i det indre referansepunktet av egen storhet og verdi, søker disse påminnelsene å nære det ekte i oss, det som vet og det som lengter. Fordi vi er det vi lengter etter, og vi lengter etter å være det vi er, sier Vivian.
«Vi er det vi lengter etter, og vi lengter etter å være det vi er.»
‒ Vivian Midttveit
Sårbarhet og tilpassingsmonster
Her er et lite utdrag fra boken, fra et kapittel som handler om menneskelighet og sårbarhetserkjennelse:
«Det finnes ingen vei utenom sårbarheten. Sårbarheten er veien.»
«Det er en grunnleggende menneskelig kvalitet å være sårbar.»
«Derfor er vi også svært tilpasningsdyktige, og det er livsviktig for oss å være nettopp det. Baksiden er at det kan få oss til å gå inn i roller, legge lokk på essensielle deler eller sider av oss selv og ta oss bort fra det som er sant for oss. For meg var deler av mørket nettopp dette: jeg tilpasset meg, så kun utover etter hint om hvordan jeg kunne passe inn i stedet for å bli kjent med meg selv. Hvem er jeg? Hva liker jeg? Hva er sant for meg? Hvordan trenger jeg å leve for at livet skal kjennes meningsfylt og godt? Mitt egentlige jeg hadde helt forsvunnet i tilpassingsmonsterets enorme gap.»
«Uten erkjennelse av og forståelse og ømhet for egen menneskelig sårbarhet, er det nesten umulig å drive med sjelsutvikling. Derfor er sårbarhetserkjennelse et grunnleggende steg på veien. Vi må omfavne vår menneskelige sårbarhet som om den var hellig.»
«Å våge å kjenne og uttrykke sårbarhet er sann styrke.»
Et hjerte for formidling
Vivian er 45 år og mor til en gutt i tenårene. Hun vokste opp i bygden Telavåg på Sotra, men flyttet tidlig til Bergen og videre til Østlandet. I dag bor hun i Bergen hvor hun driver Living Yoga, skriver tekster, maler og tegner.
Hun underviser klassisk og somatic yoga og holder workshops og kurs i yoga, meditasjon og selvutvikling. Hun har et hjerte for formidling, hovedsakelig gjennom tekst, ifølge Vivian selv. Merete Hatlem som deltar på hennes yogatimer har et litt annet syn:
− Fra mitt ståsted, fordi det er det jeg ser, er den mest aktive formidlingen hun utfører i dag muntlig. Hennes yogatimer og workshop er helt spesielle. De berører deltakerne på en måte jeg aldri har sett tidligere hos andre yogalærere. På hennes timer kommer det deltakere langveisfra. De kommer ukentlig, kjører fra andre kommuner, gjennom bomstasjoner og over broer, og passerer på veien flere andre yogastudioer de ikke besøker. For de sier de ikke kan gå andre steder, sier Hatlem.
− Vivian deler, og hun er ekte. Hun forteller om de vediske tekstene, oversatt til vår tid. Hun beskriver følelser, reaksjonsmønstre – det å være menneske! Det er med stor fascinasjon jeg ser hvordan deltakerne trekkes inn i det hun sier. Jeg kan se det i øynene deres. Jeg kjenner det i mitt eget sinn. Hungeren av viten, oppdagelsen av at vi under maskene egentlig er ganske like. Vi har våre lengsler og frykter. Skam. Hun setter ord på ting vi har kjent på, men gjerne ikke kunnet uttrykke. Hun gir oss ikke retningen, men tegner et kart slik at vi selv kan finne vår vei, skriver Hatlem i en e-post til oss.
Boken Gudegnist starter slik:
DØDEN SOM UTVEI
Den nye kjæresten min er høy, mørk, utadvendt og populær.
Smilet hans er til å bli mo av. Selvtilliten også.
Jeg har akkurat kjøpt min aller første leilighet og startet mitt eget firma sammen med en venninne.
Sola skinner på Danmarksplass idet jeg er på vei hjem fra vårt nyoppussede designkontor,
og jeg tenker på Døden.
Dersom livet ikke skal kjennes bedre enn dette, er Døden min utvei.
Jeg kjenner en lindrende trøst bre seg.
Dagbok 1999
Slik slutter boken:
LIVET OM UTVEI
Vinteren har vært lang og mørk. Jeg har vært singel i over 12 år, kropp og hud har synlige tegn på aldring og livets kamper. Jeg har ikke råd til den ferien jeg tror jeg trenger og når et nytt snøfall demper lyden av vår, tenker jeg på livet. Dersom livet skal kjennes så godt som dette, vil jeg leve. Jeg kjenner en kriblende kreativitet bre seg.
