Hvorfor er det så vanskelig å si nei, nei takk, det passer dårlig nå eller dessverre kan jeg ikke være med på det akkurat nå? Hvorfor sier vi ja det går nok, selv om alle celler i kroppen skriker et digert taust nei? Vi biter i oss uviljen og motstanden og lover gull og grønne skoger til den som spør oss om å bidra. Kalenderen fylles til randen og stressmåleren viser røde tall. Hva er det som driver oss til slik selvpining?

Klarer du å slippe ting og tilgi de som har gjort deg urett? Er du av typen som går og gnur på små og store urettferdige hendelser? Lar du det vokse i hodet ditt og livet ditt slik at det spiser av energien din, og gjør det vanskelig å forholde seg til disse menneskene?

Ikke? Vel, i disse pandemitider er det kanskje ingen dum idé. Det er jo ikke så veldig mange andre vi kan klemme på sånn helt uten videre. Innen psykologien beskrives nærhet og ømhet som en grunnfølelse. Det er forsket på hva det betyr for oss å ha dette i livet vårt, og konklusjonen ble at det er en meget viktig faktor for å motvirke psykisk sykdom.

Du åpner Faceboook og der, sikkert som Amen i kirken, har en eller annen venn postet et oppbyggelig solskinnsitat. «Livet er nå! Gled deg over hvert sekund!» Hva skjer med deg da? Hvorfor være så innmari positiv?

Hva betyr Carpe Diem egentlig? Har vi forstått hva det innebærer og hvordan vi kan gjøre det? Er det noe vi bør ofre energi på i hverdager preget av plikter og krav? Det er jo en mulighet at det beste er å bare la det være nok et koselig ornament på hylla.