Yogien i Norge nesten ingen visste om
Det er ofte slik at det som er stort i den materielle verden, er lite i den åndelige. Store begivenheter fra et åndelig perspektiv er små, betydningsløse og blir knapt lagt merke til i den materielle verden. Swami Sri Ananda Acharya var et slikt tilfelle.
En åndelig transformatorstasjon
Hans liv gikk stort sett upåaktet hen og ble lite lagt merke til på livets scene. Han arbeidet mest bak kulissene. Han levde tilbaketrukket i den norske fjellheimen, og kun de færreste forstod hans rolle på det indre plan og med hvilken transformerende kraft han påvirket verden.
Han kom til Europa ved utbruddet av første verdenskrig, han forlot denne verden da andre verdenskrig opphørte. Han var en åndelig transformatorstasjon. Han trakk levende idealer av fred, harmoni, tilgivelse og forsoning ned på vårt plan. Han tenkte tanker som gjorde det mulig for andre å tenke dem.
Ikke hørt om ham, nei? Det bekrefter kanskje regelen – uten at alle som føler seg betydningsløse og anonyme, er den uoppdagede Messias eller verdensfrelser av den grunn. Swami Sri Ananda Acharya var av et format til å spille en slik rolle. Han er av spesiell betydning i Norge fordi han bodde og levde her 28 år av sin levetid.
En mester blir født
Han ble født i India 29. desember 1881 en tidlig morgen i nærheten av Calcutta. Allerede før han ble født, fikk moren varsler i drømme om at hennes første guttebarn var en stor mester. Han kom fra en av Indias mest berømte familier. Hjemmet var velstående, men hadde sett bedre dager før engelskmennene kolonialiserte India, undertrykte folket og plyndret det for rikdommer og ressurser. Foreldrene var oppmerksomme på hans åndelige herkomst og oppdro ham deretter. En av Indias fremste astrologer sa at hvis han unngikk å gifte seg, ville han bli en stor mester, men hans åndelige oppgave lå i Vesten.
Allerede som barn var han usedvanlig begavet. Skole interesserte ham lite, særlig fordi undervisningen var basert på det engelske skolesystemet og manglet kunnskap fra de indiske visdomskildene og indisk kultur. Flere ganger rømte han til hellige steder i Himalaya, men omstendighetene og familiens mange kontakter brakte ham alltid tilbake til skolebenken. Etter endt skoletid ble han professor i filosofi ved et universitet i Calcutta. Gjennom indre syner i meditasjon visste han at hans livskall lå utenfor Indias grenser.
Han møtte tidlig sin guru som innviet ham til sanyasin.
På tross av at guruen hadde tusenvis av tilhengere, var Swami Sri Ananda Acharya den eneste han innviet i denne indiske munkeordenen. Sanyasin i India betyr å gi avkall på den materielle verden og vie seg til den åndelige. Det er ikke nok å ta på seg oransje klær, la skjegget gro og forvente å bli vartet opp – det innebærer en streng asketisk livsstil med sølibat, vegetarmat og etterlevelse av etiske prinsipper. Det er å søke visdom, fred, kunnskap og det ultimate målet av frigjøring.

Fra India til Norge
30 år gammel forlater han India for aldri å vende tilbake i dette livet. Venner samlet inn penger til den billigste båtbilletten, som var en plass på dekk. Pengene som kunne skaffet ham en lugar, ble brukt på et sett med engelske klær. Slik ankom han England med de berømte to tomme hender og ikke mer penger enn til en togbillett til London. Her fulgte noen prøvende år. På tross av aktiv foredragsvirksomhet og publisering av skrifter og bøker levde han i den ytterste fattigdom omgitt av ulver i fåreklær. De utnyttet ham systematisk, og utenom lite mat ga de ham svært dårlig behandling.
Etter to år hadde han fått nok. En velgjører av en verdensdame med nettverk og forbindelser langt inn den spiritistiske og okkulte verden inviterte ham til Norge. Hun ordnet med reisen og skaffet ham en herskapelig leilighet like bak slottet i Kristiania. 23. desember 1914 satte han for første gang benene på norsk jord.
Første verdenskrig var nettopp brutt ut. Europa var i krig. Han var i Norge hele denne tidsperioden fram til da freden etter andre verdenskrig ble annonsert på radioen. Da forlot han denne verden og gikk inn i maha-samadhi. Han var et åndelig fyrtårn i en tid hvor verden stod i brann, med en til nå undervurdert betydning på andre plan enn den synlige verden, men desto viktigere.
Medvind snus til motvind
I begynnelsen ble han et eksotisk innslag blant hovedstadens åndelig interesserte. Han holdt foredrag på universitetet i indisk filosofi med økende popularitet, men snart skulle han møte problemer også her. Hans velgjører var leder for det spiritistiske miljøet i byen med jevnlige seanser med påkallelse av de døde og andre okkulte krefter. På denne tiden var det mange i de øvre samfunnslag som var opptatt av spiritisme, teosofi og åndelighet. Blant medlemmene i dette miljøet fantes det flere ledende samfunnstopper, inklusiv landets statsminister. Slik det teosofiske miljøet på denne tiden utnevnte den indiske fattiggutten Krishnamurti til den nye Messias og ny verdensfrelser, så flere i dette norske miljøet at Swami Sri Ananda Acharya var en lignende kandidat til en slik rolle.
Da han avslo en slik posisjon, et frieri fra hans 20 år eldre velgjører, og i tillegg stilte seg negativt til spiritismen, snudde hennes velgjørenhet seg til det motsatte. Etter det gjorde hun alt som stod i hennes makt for å gjøre livet surt for ham. Hun trakk i tråder, skapte intriger, tilkalte mørkets krefter og startet en psykisk krig for å skade ham slik heksedoktorer stikker nåler i en voodoodukke.
Det akademiske miljøet og autoritetene innen orientalske studier var heller ikke begeistret. De var for arrogante, og kanskje også rasistiske, til å innta elevrollen overfor en levende personifisering av den kunnskapen de selv anså seg eksperter i.*
Selvopptatt tidsånd
Han kom til landet i en periode hvor tidsånden blant kunstnere og intellektuelle var ekstremt selvopptatt. Alle dyrket seg selv. Individet skulle opp og fram. Psykens indre kjellerrom skulle åpnes og renses. Den illeluktende, råtnende og bedervede kloakken fra generasjoner av lidelse, frustrasjoner og undertrykkelse skulle uttrykkes i kunsten.
Sannhetssøking ble forvekslet med skamløs blottleggelse og frislipp av drifter og lyster. Svirebrødrene til Hans Jæger og andre bohemer forvandlet Grand Café og byens drikkebuler til de intellektuelles tobakksfylte og brennevinsdunstende tilholdssteder. Der samlet de seg, utvekslet lidelser og konkurrerte om å overgå hverandre i kvinnenedleggelser, fyll, eksentriskhet og håpløshet. De trakk hverandre opp etter håret, heiste kunstneren til toppen av flaggstangen og erklærte de fleste åndsforlatte fyllesvin for misforståtte genier. De slepte fanen for tidsånden gjennom de sølete gatene og kalte seg spydspissen for samtidskunsten.
Verdensrekord i fallosdyrkelse
Munch var i gang med å feste sine traumer til lerretet. Gustav Vigeland fikk ikke skulpturene av overmenneskene store nok. Reisningen av monolitten i Vigelandsparken satte verdensrekord i fallosdyrkelse i moderne tid i et gigantisk anlegg fylt av okkulte symboler i en alt annet enn en hyggelig park. Hamsuns alfahanner, kvinnedyrkere og andre horebukker gikk sin seiersgang gjennom litteraturen. Sigurd Hoel hadde nettopp oppdaget Freud og fikk psykoanalysen og sine nevroser festet til papiret i romaner og skjønnlitteratur. Arnulf Øverland hisset seg opp over kristendommen og kalte den for en landeplage. I begravelsen hvor Nietzsche hadde skrevet dødsattesten og erklært Gud for død, smekket han kistelokket så kraftig igjen at mange fryktet at Gud ville gjenoppstå fra de døde.
Ut av dette åndelige mørket kom nattdyrene, monstrene og demonene ut av sine gjemmesteder, spant sine skjulte nettverk, slo bunnen ut av økonomien, korrumperte politikken, herjet og tyranniserte og beredte grunnen for at diktatorene kunne ta over og forvandle verden til et brennende helvete.
Å presentere kunnskap om menneskets guddommelige opphav, sanne identitet og livets dypere mål og gi mening direkte fra vedaenes krystallklare kilde fra en levende mester var i dette miljøet som å gi gratis kinobilletter til de blinde.
Samarbeidet med Garborg
Landsmålsforfatteren Arne Garborg var tilsynelatende et unntak, men nok en ulv med saueskinnspels. Han ble invitert til et samarbeid. Swami Sri Ananda Acharya oversatte det klassiske indiske eposet Ramayana fra sanskrit til engelsk, og Garborgs oppgave var å oversette det til den nye nasjonalromantiske språkformen også kjent som nynorsk. Resultatet ble at Garborg like godt utga det i sitt eget navn. Boken ble utgitt på Aschehoug forlag: Rama-kvædet. Eit gamalindisk dikt. «På norskt ved Arne Garborg.» Swami Sri Ananda Acharya ble dog nevnt i innledningen for å ha gitt forfatteren indisk hjelp i «umsetjingsarbeidet».
Alle trodde Garborg nå utenom nynorsk også hadde lært seg sanskrit. Det endte med at boken ble inndratt av forlaget, stanset og utgitt på nytt med et forord av den opprinnelige sanskrit-oversetteren.
Der ingen skulle tro nokon kunne bu
Allerede som barn hadde han sett på et verdenskart og pekt på den skandinaviske halvøyen og sagt at på den tigeren skal jeg bo. Som voksen havnet han i Tigerstaden, «denne forunderlige byen som ingen forlater før han har fått merker av den», som Hamsun skrev i Sult. Kristiania var ikke noe blivende sted. Han så etter noe mindre urbant, og Jotunheimen, Dovre og Rondane – Norges Himalaya – kalte på ham.
Noen få så imidlertid hvilken åndelig skatt som hadde ankommet landet. Ingeniøren Einar Beer ble en trofast hjelper og senere livslang disippel og elev. Han reiste på rekognosering og fant til slutt Ingridseter ved Tronsvangen i nærheten av Alvdal i Østerdalen. Et stort gammelt nedlagt pensjonat i et toetasjes tømmerhus ble det nye tilholdsstedet. Utenom ny eier skiftet det også navn til Gaurisankarseter.
Kort tid etter flyttet også de to engelske kvinnene Sister Seva og Sister Samvida inn. Denne trioen av nære elever var trofaste hjelpere og støttespillere til Swami Sri Ananda Acharya livet ut.
Gaurisankarseter ble i det ytre et levende tilholdssted hvor gjester, bygdefolk, sangkor, skoleklasser og foreninger kom og gikk. Ingen gikk tomhendt derfra, alltid med en gave, noen visdomsord og besøkende ble alltid budt på mat. Mange dyr bøndene ikke hadde hjerte til å slakte, fikk en pensjonstilværelse og kjærlig stell livet ut. Den hvite hesten Bålkari var blant dem. Baral, som swamien også ble kalt, red på den hver dag, og han sa alltid godnatt til hestene. Denne hesten ble 39 år gammel, langt ut over vanlig levealder for sine firbente artsfrender.
Fødselshjelper til en åndelig gullalder
Swami Sri Ananda Acharya publiserte en lang rekke litterære verk innen flere sjangre. Diktsamlingene hans ble sammenlignet med verdenskjente diktere som Byron, Shelley og Wordsworth, og i India var han på nivå med Rabindranath Tagore. Han bidro også til en skandinavisk oversettelse av de indiske klassiske verkene Bhagavad Gita og Ramayana. Han var litterært produktiv, men ble langt mer verdsatt og lest i utlandet enn i Norge. Her hadde samtiden mer enn nok med sine egne forfattere.
Hans virke var likevel mest på det indre plan, hvor han fungerte som en åndelig transformatorstasjon og sendte en konstant strøm av fredelige vibrasjoner og tanker. Betydningen og omfanget av dette bidraget er vanskelig å forestille seg og griper inn i langt dypere dimensjoner.
Kalki-avataren i hindumytologien red også på en hvit hest. Han er en inkarnasjon av guden Vishnu og kommer til verden da Kali-yuga, mørkets tidsalder som vi er i nå, går inn i den nye tidsalderen Satya-yuga. Denne sannhetens tidsalder, som er en tusenårig periode med fred, opplysning og kunnskap, er muligens nær forestående. Swami Sri Ananda Acharya var en fødselshjelper for nye impulser for å berede grunnen for en ny tid og åndelig gullalder.

Horoskopet
Mange åndelige ledere av stort format er født i Steinbukken. Det er det meste solide stjernetegnet med nok jording og bakkekontakt til å kunne transformere åndelig høyspenning uten at sikringene ryker. Stelliumet av Venus, Merkur og Solen legger seg vakkert på Ascendanten og gir en ytre utstråling av fred, kjærlighet og kunnskap. Venus i Skytten er tegnet for reiser, ekspansjon og høyere åndelig kunnskap.
Denne konstellasjonen blir dynamisk aktivert av det harmoniske aspektet til det andre stelliumet av Saturn, Neptun og Jupiter i Tyren. Her forenes Saturns struktur, disiplin og orden med Neptuns overjordiske åndelige impulser og forsterkes av Jupiter som utvider, ekspanderer og inspirerer alt den kommer i kontakt med.
Neptun og Pluto har også en magnetisk kraft på hverandre, og særlig er disse to planetene i samme tegn eller i konjunksjon framtredende blant flere åndelige fyrtårn som kom inn i verden på denne tiden.
Fra kunnskap til visdom
Månen i Væren er kjekt i ethvert horoskop hvor det er behov for handlekraft, initiativ og ledelse i de fleste livsområder. Mars er svekket ved å være i Krepsen, men forsterkes i sin gjensidige mottakelse med Månen. Det vil si at Mars og Månen er i hverandres tegn. Det betyr at de kan skifte plass med en gunstig og forsterkende virkning på hverandre.
Den sydlige måneknuten i 6. hus i Tvillingene viser en fortid i tidligere liv av å ha vært en lærer og formidler av kunnskap. I dette livet skal dette tas til det motsatte tegnet Skytten og gå fra kunnskap til visdom. Hans nordlige node havner i 12. hus og viser at hans livsoppgave er utenfor offentlighetens rampelys, og at hans virke kommer best til uttrykk bak kulissene, i det skjulte og gjerne på en øde fjellgård i Norge. Fødselstidspunktet er noe usikkert og oppgis som tidlig om morgenen. Dersom han er født senere, vil Solen, Merkur og Venus være i 12. hus. Det vil ytterlige forsterke denne tendensen til å leve i tilbaketrekning og være mindre synlig på verdensscenen.
For en Steinbukk er Saturn viktig fordi den hersker over dette tegnet. Han forlater India ved sin første Saturn-return, når Saturn har gjennomført en runde gjennom Zodiaken. Da han ankom Norge 23. desember 1914, var Saturn nøyaktig på hans Descendant. Det skaper et skifte i hans relasjoner til andre og omverdenen. Han er nå i startgropen til å ta fatt på sin livsoppgave.
Etter 28 år har Saturn tilbakelagt en runde gjennom Zodiaken og vender tilbake til samme sted. Da legger han ned sine redskaper, går inn i den høyeste bevissthetstilstand og avslutter sitt jordiske prosjekt han kom for å utføre.

Fredsuniversitet
Swami Sri Ananda Acharya etterlot en visjon om å skape et fredsuniversitet i den delen av Norge hvor han holdt til. Han forutså at 50 år etter hans død ville tiden være moden for at dette vil manifestere seg. Bjørn Pettersen, som levde tett på Einar Beer i flere år og har foretatt sin egen yogiske reise, har holdt liv i denne visjonen og lagt stein på stein til dets virkeliggjørelse. Han har nylig i 2018 utgitt biografien Baral – Vismannen på Tronfjell, Swami Sri Ananda Acharya. Han har etablert Tronsvangen seter, kurs- og retreatsenter i Alvdal i Østerdalen, hvor denne visjonen bæres videre.
Les mer på tronsvangenseter.no
For å lese resten av denne artikkelen må du bli abonnent.

Medium Digital
Fri tilgang til Medium +
Tilgang til digitale magasiner

Medium Magasin
6 utgaver i året
Mediums årshoroshop inkludert

Medium Komplett
Fri tilgang til Medium +
Tilgang til digitale magasiner
6 utgaver i året