I Merlins magiske verksted:
Om livets gåter og andre hemmeligheter

Morgana har evnene uten å ha oppdaget dem, men Merlin vet. For hver gang hun går til ham åpner skogen seg på magisk vis og viser vei. En lysende sti kommer til syne. Dyrene passer på henne og uglene uler jevnlig som en stille hilsen fra dypet av naturens sjel. Nysgjerrige og andre lykkejegere finner bare kratt, stikkende busker i en ufremkommelig skog og går oppgitt tilbake til landsbyen. De tror ikke lenger det finnes en trollmann i skogen selv om de gamle fortsatt holder liv i sagnene fra fordums tider.

På kvelder når månen lyser nok til å nå gjennom skogen, går Morgana til Merlin og stiller alle sine mange spørsmål. Hun vil lære all hans viten og en dag bli hans etterfølger, men først må hun gå gradene, være tålmodig og stille et godt gjennomtenkt spørsmål av gangen.

Det er lang vei til Merlins hytte. Morgana når sjeldent fram før skumringen. Merlin vet alltid når hun kommer. Ravnene varsler ham. Det gjør alltid godt for Morgana å sette seg ned foran knitrende flammer fra peisbålet. Hilse på hunden som trofast legger seg ved føttene hennes og nikke respektfullt til de to ravnene som holder vakt øverst på bokhyllen. Med en varm tekopp mellom hendene gjør hun seg klar til Merlins visdomsord.  

Han vet hva hun ville spørre om, men han tar likevel ordet når tausheten har vart lenge nok for å hjelpe henne i gang.

Merlin: Så hva lurer du på i kveld? Hva har brakt deg denne lange veien som så mange andre gir opp?

Morgana: Det har vært en lang dag. Jeg har vært på skolen. Lekt med venninnene mine. Hjulpet mor med husarbeidet, gjort lekser og først nå listet meg ut på en av mine nattlige vandringer ingen ser ut til å oppdage fordi du legger en usynlig hånd over meg. Slik går dagene. Den ene etter den andre, men hva er egentlig tid?

Merlin: Hvilken tid snakker du om? Din eller min? Det er mange former for tid. Noen snakker om god tid, dårlig tid, liten tid eller i grevens tid. Det finnes klokketiden, drømmetiden og tiden slik hver enkelt opplever den.

Morgana: Ja, det stemmer. Noen ganger når jeg er engasjert og gjør kjekke ting, er det som om tiden flyr. Når jeg kjeder meg sliter tiden seg framover som en tung kjerre i oppoverbakke. Når jeg skal på skolen sier mor at jeg har god tid. Andre ganger har jeg liten tid. Skoletimene oppleves å ha ulik lengde. Når vi har om forfattere, leser bøker og læreren forteller engasjert, går tiden fort. Matematikktimene tar jo aldri slutt. Men timene er jo like lange. Hver gang det ringer har det gått nøyaktig 45 minutter. Så hva er forskjellen på klokketiden og slik jeg opplever tiden?

Merlin: Egentlig finnes ikke tid. Det er alt sammen en illusjon og en fantasi. Alle opplever tiden forskjellig. En flue for eksempel. Når du slår etter en flue ser den hånden komme i langsom kino. Det gir den god tid til å flytte på seg og fly videre. Men for deg ser det ut som du beveger hånden lynende raskt.

Morgana: Ja, men klokken da. Den er jo lik for alle?

Merlin: Det er planetene som bestemmer tiden. Solsystemet er som et urverk. Solen bestemmer dagens begynnelse og slutt. Solen skaper dag og natt og årtidene gjennom året. Månen sørget i sin tid for månedene, men nå har vi en solbasert kalender som verken tar hensyn til månen eller stjernetegnene slik de gjorde i gamle dager. Alle planetene beveger seg med matematisk nøyaktighet og deres bevegelser danner grunnlaget for tiden i løpet av et døgn, ukene, månedene og årene. Slik sett finnes det noe vi kan kalle for «felles tid» som alle er enige om. Så når du skal på skolen ringer skoleklokken på et bestemt tidspunkt og det er likt for alle.

Morgana: Men det er likevel noe merkelig med tid. I begynnelsen av sommerferien var det som om det lå en uendelighet foran meg av ubrukte dager. Jeg kunne knapt forestille meg at en dag vil sommerferien ta slutt. Men så plutselig er jeg tilbake på skolen igjen og så er sommerferien bare minner, som om det var en drøm om natten. Sommerferien er borte for alltid. Jeg kan ikke hente den fram igjen. Likedan er livet mitt fram til nå borte. Hvor ble det av dagene, sommerferien og årene? Selv om jeg er ung nå og sjeldent tenker på døden, men en dag sitter jeg der på gamlehjemmet og mimrer og lurer på hvor livet egentlig ble av.

Merlin: Tiden er som en elv. Det er en strøm av bevegelse, men elven er alltid den samme. Du må forstå begge disse sidene ved tid. Tiden er en lang serie av opplevelser konstant i forandring. Det er som et musikkstykke. Det ikke mulig å fastholde musikken, den kan kun oppleves så lenge den spiller. Dette er klokketiden. En matematisk måling av avstanden mellom opplevelser. Musikken eksisterer kun i øyeblikket og kan ikke fastholdes.

Morgana: Men hva er øyeblikket?  

Merlin: Øyeblikket finnes ikke i tid. Det er utenfor tid. Fortiden finnes kun som minner om det som har skjedd avhengig av din hukommelse eller hva som blir skrevet i historiebøkene. Framtiden er en fantasi om noe du tror kan komme til å skje. Både fortid og framtid er bare tanker. Det finnes ingen grense for hvor fortiden slutter, øyeblikket tar over, og en ny grense for når framtiden begynner. Øyeblikket kan ikke presses inn mellom fortid og framtid, like lite som null er et tall. Nullpunktet er en abstrakt forestilling uten en overgang til det aller minste tallet en kan tenke seg. Det er to forskjellige dimensjoner, men viktig å få med seg både i matematikken og i livet. 

Nå er imidlertid virkelig. Det er tidløst. Det har ingen begynnelse eller slutt – det bare er. Det er væren eller eksistensen. Det er virkelig fordi det aldri forandrer seg. Tiden er ikke virkelig fordi den alltid er i forandring og aldri den samme. Den har en begynnelse og en slutt. Jeg sier ikke at tiden ikke finnes, men den er ikke virkelig i betydningen av noe som ikke forandrer seg. Tiden eksisterer, men det gjør også en drøm om natten. Den varer en viss tid, og så er den borte.

Morgana: Hva med evigheten da? Det må jo være uendelig lang tid?

Merlin: Det er ingen forskjell. Nå og evighet er det samme. Begge er utenfor tid. Det er ikke slik at øyeblikket tar veldig kort tid mens evigheten varer veldig lenge. I matematikken vil en si at et tall går mot null eller går mot uendelig uten at det er noen av delene. Nei, nå og evighet er begge to ord for den samme tidløse væren. En væren det ikke finnes noe ord for, fordi både ord og tanker eksisterer i tid. Væren kan kun beskrives med det som det ikke er. Der hvor det ikke finnes tid, er fortsatt ord. Dette kan ikke oppleves, fordi en opplevelse eksisterer fortsatt i tid. Du kan kun være tidløshet.

Morgana: Er det det som menes med å være til stede i øyeblikket? Og hvis en henger seg for mye opp fortiden og bekymrer seg om framtiden, blir det som livet går en hus forbi, eller som jeg leste i en bok: «Alla dessa dagar som kom och gick – inte visste jag at det var livet …»

Merlin: Mange er frustrerte i forhold til tid fordi de ikke forstår verken seg selv eller hva tid er. Det er som både livet og tiden glir ut av hendene på dem. Dagene og årene bare forsvinner, eller som John Lennon sang; «Life is what happens when you are busy making other plans.» Øyeblikket er alt vi har. Å være til stede i øyeblikket er en floskel og en selvfølgelighet fordi det er ingen andre steder å være til stede. Alt skjer i øyeblikket uansett. Det er ikke noe galt i å tenke på verken fortiden eller framtiden for det skjer akkurat nå. Det er blitt en slags moderne synd som om vi ikke hadde nok med de kristne syndene. Fra dette perspektivet finnes ikke tid. Forandring gir kun mening i forhold til noe som ikke forandrer seg. Når du har en opplevelse av at du er så og så gammel, er det i forhold til det i deg som ikke forandrer seg. Dette vet du innerst inne. Det er derfor du ikke tror du skal dø. Du tror at døden er noe som skjer med alle andre, men ikke deg. Det er også riktig, fordi det tidløse i deg kan ikke dø. Det er verken født eller vil dø. Det er evig.

Morgana: Dette høres merkelig ut. Hvordan kan det være to sider av tid? En som forandrer seg og noe som aldri forandrer seg? Det virker veldig motsetningsfullt.

Merlin: Tenk på en elv. Det er ingen motsetning mellom elven og vannet som beveger seg i elven. Det er begge deler vann. Slik er også livet. Det består av begge disse dimensjonene av forandring og stillhet. Livet kommer ut av stillheten. Det er vannet som skaper bølgene. Bølgene tilsvarer livets opplevelser. Og når bølgene opphører og vannet blir stille igjen, er vannet fortsatt upåvirket. De fleste fortaper seg i opplevelser og legger kun merke til det foranderlige, mens indre ro, stillhet og fred oppdages ikke, selv om stillheten er vilkåret for at vi skal kunne oppleve noe som helst. Følgelig sliter mange med å finne indre ro. Frykt og bekymringer plager dem, fordi de tenker på det som kan skje og som oftest ikke skjer likevel og til ingen nytte. Slike tanker fører til stress. Det gir en følelse av å leve på etterskudd og tilskuer til sitt eget liv fremfor å leve det.

Morgana: Hva er da løsningen? Jeg tenker ofte på framtiden. Bekymrer meg om prøven vi skal ha i neste uke. Tenk hvis jeg blir syk eller foreldrene mine skulle dø? Eller det blir krig i verden, jordskjelv, hungersnød og andre katastrofer?

Merlin: Du må romme begge disse sidene ved tid. Du må forstå at du er tidløs. Du kan kun ha en opplevelse av forandring dersom den du egentlig er ikke forandrer seg. Det er det nærmeste av det nære. Det var der da du ble født, det var der da du ble litt eldre og den du er akkurat nå. Det er din egen væren, den du er. Du er utenfor tid mens livet er som et musikkstykke. Det er meningen at vi skal nyte musikken og glede oss over hvor vakker den er. Fra dette perspektivet er det ingen død. Det er ingenting å frykte fordi verden ikke er mer virkelig enn en drøm eller en film på kino. Den kan ikke påvirke deg, vel og merke hvis du vet og forstår hvordan denne livets kino virker. Du blir så oppslukt av livets opplevelser at du glemmer at det er en drøm. Når denne drømmen ikke blir slik du ønsker den og du ikke får det du vil ha, blir det raskt et mareritt og fører til smerte og lidelse. Når du forstår denne kunnskapen, når du virkelig forstår tid og hvem du egentlig er, kan du leve livet helt uten frykt og bli fri. Da hviler du i din egen væren – det som aldri forandrer seg i en alltid forandrende verden.

Morgana blir sittende og varme seg på de slikkende flammene fra peisbålet og lar tidløsheten synke inn i en voksende indre ro. Da hun begir seg ut i nattemørket på vei hjem, lyser månen med sitt sølvblanke lys gjennom skyene sterkere enn hun noensinne kan huske. En klarhet og våkenhet i henne gir en indre ro til fryktløst å gå den lange veien gjennom skogen. Merlin har sendt ravnene for å passe på henne. Uglene er der fortsatt, og med stille ul i måneskinnet sørger de for at hun kommer sikkert hjem.