Nytt fra kosmos: Baneheia-drapene

Baneheinsaken i Kristiansand fra 2000 ble aktuell igjen fordi rettsapparatet har en gjenåpning i høst. Her ser vi kort på ulike sider ved saken og ondskapens mange ansikter. Og et siste spørsmål – stod det skrevet i stjernene?

Ondskap i fiksjon og virkelighet

Fortidens menneskeforståelse var mytene, så kom litteraturen, kunsten og til slutt psykologien. Det er alle farbare veier inn i menneskepsyken. Den ene nødvendigvis ikke bedre enn den andre. Ondskap fascinerer fordi det vekker sterke følelser. Derfor er litteraturen full av den. Vi leser og elsker spennende historier fordi vi vil oppleve sterke og intense følelser, vel og merke innenfor sofakrokens trygge rammer. Derfor fyller forfattere bøkene sine med skurker, kjeltringer og mordere. For hva er en kriminalroman uten et bestialsk mord eller to? Eller en skrekkfilm uten en blodtørstig seriemorder? Noe må jo detektivene jakte på i et drama hvor det gode helst bør seire over det onde.

Innenfor permene av en bok eller veggene i en kinosal er det underholdning. Kontrasten er likevel stor når slike drama flyttes ut i det virkelige liv og blir til et mareritt ethvert menneske bør være forskånet fra å oppleve. Bestialske og grusomme handlinger skjer. Det kan ha sine forståelige årsaker, men noen ganger møter vi en ondskap hvor vårt største handikapp er at vi ikke kan tro det er mulig. Som et dyr blendet av billyktene på en mørk vei paralyseres vi overfor det uforståelige.  

Det skjedde da to små uskyldige piker på 8 og 10 år ble voldtatt og knivdrept i Baneheia utenfor Kristiansand. Hele landet var i sjokk. Hvordan noen kan gjøre noe så grenseløst grusomt virker så totalt ubegripelig. Det er selvsagt mange flere eksempler, men denne – som en av landets mest oppsiktsvekkende kriminalsaker – er et kikkhull inn i menneskepsykens mørkeste kjellerrom. Ikke bare i de tiltalte og dømte, men også til å forstå de massepsykologiske kreftene som utløses når ordensmakten, rettsapparatet, media og et helt folk i raseri og fortvilelse krever at noen må dømmes og straffes.

Redaksjonens anmerkning: 

Etter at denne artikkelen ble publisert i Medium utgave 6-2022 er det kommet frem at Viggo Kristiansen (43) er frifunnet. Han har altså feilaktig sonet over 20 år i fengsel for overgrep og drap på Stine Sofie Sørstrønen (8) og Lena Sløgedal Paulsen (10) i Kristiansand i 2000. Kristiansen har hele tiden nektet straffskyld, men ble dømt til 21 års forvaring i 2002. Siden har han kjempet for renvaskelse.

Dømte en uskyldig mann

Saken har fått fornyet aktualitet fordi den ene av de to dømte, Viggo Kristiansen, i 2021 fikk etter fem forsøk medhold i gjenopptakelse av rettsaken og dommen fra 2002. I mellomtiden har han sittet 20 år i fengsel.

Siden han ble uskyldig dømt og kandidat til nok et justismord i norsk rettshistorie, står vi overfor også en annen form for ondskap. En ondskap hvor uskyldige får sine liv knust av overmakten fra mekanismene i selve systemet og fra menneskene som er satt til å håndheve det. Treenigheten av politi, rettsapparatet og media kan bli som en sulten ulveflokk som er vanskelig å styre.

Mange kan gjøre handlinger med denne treenigheten i ryggen som enkeltindivider ellers ikke ville gjort. Den såkalte bekreftelsesfellen er velkjent, og ofte når politi og påtalemakten har bestemt seg, legges alle andre perspektiver til side. Tvilen kommer ikke lenger tiltalte til gode. Tvert imot settes alle ressurser inn for domfellelse, og i jakten på beviser kuttes det noen ganger svinger i en prosess hvor målet ser ut til å hellige middelet. Det skjedde i Birgitte Tengs-saken. Det skjedde for Viggo Kristiansen.

DNA-beviset

For eksempel når kriminalsjef Arne Pedersen på en pressekonferanse 26. oktober 2000 sa at politiet hadde DNA-bevis:

«Vi har i dag fått bekreftet at vi har biologisk DNA-materiale som knytter Viggo Kristiansen til åstedet og til drapshandlingen. Med dette DNA-beviset knytter vi Kristiansen med hundre prosent sikkerhet til drapene. Vi mener vi nå vi har fellende bevis mot begge to.»

Disse bombastiske uttalelsene tok Rettsmedisinsk institutt senere avstand fra. (1) Advokat Sigurd Klomsæt uttrykte det slik: «Det er, som det var den gang, en usannhet.» (2)

Det politiet hadde fått, var DNA-funn som passet på mer enn halvparten av Norges mannlige befolkning. Dette unnlot politiet å fortelle, men tøyde heller grensene og økte denne feilmarginen til hundre prosent sikkerhet for å styrke saken. Hele DNA-materialet knyttet til Kristiansen er i ettertid blitt forkastet av flere DNA-eksperter og karakterisert som at det aldri å skulle bli brukt i en rettsak.

Telefonbeviset

En sikkerhet som politiet imidlertid forvandlet til usikkerhet, var det faktum at Viggo Kristiansen mottok og sendte flere SMS-meldinger i det aktuelle tidsrommet for drapene. Basestasjonen disse meldingene gikk gjennom var utenfor dekningsområdet for drapsstedet. På tross av at flere fagpersoner inklusivt fra politiets egne rekker bekreftet at dette ga Kristiansen et utelukkelsesalibi, valgte politiet likevel å ignorere og bortforklare det med begrunnelse av at DNA-beviset var så sterkt og derfor kunne tilsidesettes. Men når det viser seg at DNA-beviset ikke holder i det hele tatt, blir mobilbeviset desto viktigere og peker på kun én gjerningsmann og ikke to.

Hvilket også all erfaring fra tilsvarende kriminalitet bekrefter. I USA er 98 prosent av denne type saker utført av én gjerningsmann, men den slags fakta var ikke verdt å ta i betraktning. 3) Heller ikke at Kripos allerede i begynnelsen av saken arbeidet ut fra teorien om én gjerningsmann. Denne rapporten ble ikke del av sakspapirene og havnet i en skuff for ikke å komme forsvaret i hende.

En dom er ikke sannheten

Motstanden mot gjenopptakelsen er et kapittel for seg, hvor flere aktører både innenfor systemet, media og blant noen av de etterlatte gjorde en energisk innsats for at dommen fra 2002 skal bli stående uberørt. Monsterbildet, mediehysteriet og forhåndsdømmingen av Viggo Kristiansen savner sidestykke. Det er klart en bitter pille å svelge for mange at kanskje tok man feil?

Bevisst eller ubevisst å foretrekke at en uskyldig sitter i fengsel på livstid fremfor å innrømme egne feil og beskytte systemet er også en form for ondskap.

Uskyldig inntil det motsatte er bevist, er det noe som heter. Det gjaldt ikke i denne saken og er i vår tabloide medieverden for lengst et forlatt prinsipp. Mange sidestiller en dom med sannheten. Det er ofte langt fra tilfellet. Rettsapparatet er kun en mulighet for rettferdighet og sannhet. I en sak som denne ble det nærmest tabu å stille spørsmål ved dommens ufeilbarlighet og med en intens motstand mot å se saken fra den domfeltes side. 

For mange er det tøft å ta inn over seg at Viggo Kristiansen snakker sant når han gjennom 20 år i fengsel konsekvent har holdt hodet hevet og hevdet seg uskyldig dømt.

Et større bilde

Denne prosessen må ses i sin helhet. Mange har etter hvert engasjert seg i saken. Først advokat Sigurd Klomsæt og senere Arvid Sjødin i sin utrettelige juridiske kamp for gjenopptakelse. Han har arbeidet gratis da gjenopptakelseskommisjonen ikke vil gi Kristiansen forsvarer, mens de etterlatte får to bistandsadvokater på kommisjonens regning. Journalist og forfatter Bjørn Olav Jahr formidler dyp innsikt og obligatorisk lesning gjennom bøkene «Drapene i Baneheia. To historier. En sannhet» fra 2017 og «Prosessen mot Viggo Kristiansen» fra 2021.

Han engasjerte seg også i et annet justismord i boken «Hvem drepte Birgitte Tengs?» fra 2015. I begge disse sakene er overskridelsene, og til tider direkte ulovligheter, fra politiet i form av å unndra bevis og bevisst plante feil informasjon i media nesten mer oppsiktsvekkende enn selve forbrytelsen. Rettroenhet, lojalitet og gruppetilhørighet kan utløse så sterke kollektive forsvarsmekanismer at enhver mulighet for at de tar feil knuses på et tidlig tidspunkt for å bevare makt, troverdighet og prestisje.

Disse sakene har ført til nye unødvendige ofre i det godes tjeneste og utløst en annen form for ondskap. Maktmisbruket når aktører i maktapparatet blir revet med av den følelsesmessige stormen og målet av en fellende dom blir viktigere enn hva som faktisk skjedde.

En ting er å forstå de dypere psykologiske beveggrunnene hos slike ekstremt bestialske mordere, men de psykologiske og sosiale mekanismene det utløser i folk og samfunnets reaksjoner er vel så viktige. I begge tilfeller står vi overfor fenomener det er vanskelig å forstå og som det heller ikke finnes enkle svar på.

Ondskap – en del av livet

Kanskje kan mytene og litteraturen komme oss til unnsetning fordi kunst er å sette ord på det usagte og en måte å forholde oss til å det ubegripelige. Både Birgitte Tengs-saken og drapene i Baneheia vekker til live den greske Persefone myten. Det er fortellingen om den unge vakre piken Persefone, datter av Demeter eller moder jord. Intetanende vandrer hun i en solfylt blomstereng da Hades, kongen av underverdenen angriper, voldtar og bortfører henne til sitt underjordiske kongerike. Det utløser landesorg og lidelse, men det opprettes en pakt mellom Hades og Demeter om at de kan få ha Persefone hvert sitt halve år.

Slik prøver kanskje myten å fortelle oss at ondskap er et monster som lever under en tynn ferniss av samfunnsorden, og som plutselig kan bryte gjennom og kreve sine offer. Det skjer i slike bestialske forbrytelser som med Birgitte Tengs og Baneheia-drapene, men i enda større omfang under nazismen terrorvelde, USAs folkemord i Vietnam, krigsforbrytelsene i Rwanda, Norges bombing av Libya og ellers en svært lang liste som ikke lar seg slette fra historiebøkene. 

Stod det skrevet i stjernene?

Astrologisk er kongen av underverdenen Pluto. Det er en voldsom kraft av destruksjon, ødeleggelse og i mer positiv forstand transformasjon og forvandling. I begge horoskopene for drapene på Karmøy og i Baneheia har Pluto en helt sentral plassering.

Et horoskop over en bestemt hendelse er som en teaterscene hvor planetene representerer de ulike rollene i dramaet. I Baneheia er de to pikene representert med Merkur i Tvillingene. Merkur er knyttet til barn, Tvillingene til par og forsterket ved å være i sitt eget tegn. Merkur er i 8. hus, som er knyttet til døden. Pluto, som en eksplosiv kraft fra underverdenen, er i direkte opposisjon og representerer gjerningsmannen. Mars er i konjunksjon med Merkur og tyder på en voldsom handling og i dette tilfellet knivdrap. Også Venus som representer det kvinnelige og vakre er under angrep ved at kontrollplaneten Saturn har lagt seg som en klam hånd over henne ved å være så tett på.

I gjerningsøyeblikket på Karmøy var også Merkur i Tvillingene og med Pluto i opposisjon, men ikke med samme grad av intens spenning og tydelighet som tilfellet i Baneheia.

Astrologien beviser selvsagt ingenting i denne sammenhengen, men stjernehimmelen viser for den som kan lese et horoskop i dette tilfellet ekstreme og voldsomme krefter som ble utløst på det stedet, på det tidspunktet og på den dagen.

Ondskapen viste sitt ansikt. Kanskje stod det skrevet i stjernene? Var det dermed forutbestemt, skjebnestyrt og en del av livets drama? Et slikt syn vil ikke gjøre det lettere å forstå, men kanskje lettere å akseptere at livet både gir og tar. Det meste som skjer, er utenfor vår kontroll.  Det påkaller kanskje en viss ydmykhet overfor det uforståelige og ikke dømme for tidlig fordi vi vet ikke de dypere årsakene til det som skjer. Kanskje spiller vi ulike roller på livets scene hvor konflikt og drama har en mening i et sjelelig psykodrama hvor vi er her for å lære?

Referanser:

1) Drapene i Baneheia. To historier. En sannhet. Bjørn Olav Jahr. s. 261.

2) Politiforum.no. Kronikk av advokat Sigurd J. Klomsæt: Baneheia-drapene: Viggo Kristiansen har bevist sin uskyld. 20.06.2022

3) Ibid.

Les også: