Tekst: Roy F. Baumeister, John Tierney og Flux forlag
En av de mest suksessrike strategiene for å trene viljestyrke ble utviklet av to australske psykologer, Meg Oaten og Ken Cheng. De rekrutterte stort sett folk som ønsket å bli bedre på ett spesifikt område av livet som det fantes hjelp for. Ett av eksperimentene tok utgangspunkt i dem som ønsket å komme i bedre fysisk form, men ikke var vant til å trene jevnlig. Noen fikk umiddelbart et medlemskap i et treningsstudio med en plan for regelmessige treningsøkter. De førte en loggbok om hver eneste treningstime.
Deltagerne i alle forsøkene kom til laben fra tid til annen for å delta i en øvelse som virket irrelevant for dem. De skulle se på en dataskjerm med seks svarte ruter. Tre av rutene blinket hurtig, og deretter begynte alle å gli rundt på skjermen, for slik å tilfeldig bytte posisjon. Etter fem sekunder måtte hver deltager indikere med en mus hvilke av rutene som hadde blinket til å begynne med. For å gjøre det bra på denne oppgaven måtte man ta et mentalt notat av hvilke ruter man måtte følge med på, og deretter følge dem når de begynte å bevege seg.
Det som gjorde dette ekstra vanskelig, var at en tv-skjerm like i nærheten begynte å vise et opptak av ett av Eddie Murphys stand up-numre med et publikum som lo. Hvis du snudde deg mot TV-en for å se på, eller bare fokuserte for mye på vitsene, ville du miste oversikten over firkantene. For å gjøre det godt måtte du ignorere vitsene og latteren og i stedet fokusere på de kjedelige rutene, en bragd som definitivt krevde selvkontroll. Forsøkspersonene tok denne testen to ganger hver periode. Den første gangen var ikke lenge etter at de ankom laben og var uthvilte. Den andre gangen var litt senere, etter at viljestyrken var alvorlig svekket.
Resultatene var stort sett de samme for alle disse eksperimentene. Etter som ukene gikk, ble personene som utøvde selvkontroll ved å trene, studere eller passe bedre på pengene sine gradvis bedre til å ignorere Eddie Murphy og holde styr på de bevegelige rutene.
Det var ingen overraskelse at de nærmet seg målsettingene sine. De som deltok i treningsprogrammet, kom i bedre form; de som arbeidet med studievanene, fikk unnagjort mer skolearbeid; og de som var med i pengestyringsprogrammet, klarte å spare mer penger. Men – og her ligger en virkelig oppmuntrende overraskelse – de ble også bedre på andre ting. Studentene som tok studiedisiplinprogrammet, trente fysisk oftere og sluttet med impulskjøp. De som gikk på treningsstudio og passet på pengene sine, sa at de også ble flinkere studenter.
Å øve opp selvkontroll på ett område så ut til å gi effekt på alle livets områder.
Forsøkspersonene røkte færre sigaretter og drakk mindre alkohol. De holdt det ryddigere hjemme. De vasket tallerkenene i stedet for å stable dem opp i vasken på benken, og de tok klesvasken oftere. De sløste bort mindre tid. De gjorde arbeid og husarbeid i stedet for å se på tv eller tilbringe tid med venner først. De erstattet dårlige matvaner med gode og spiste mindre søppelmat. Noen av deltagerne fortalte til og med om bedre kontroll av temperamentet, et fascinerende funn som ble testet i en senere studie om vold i hjemmet.
Disse funnene pekte i det hele tatt på forbløffende fordeler ved å trene opp viljestyrken.
Uten egentlig å forstå det fikk deltagerne det bedre på en rekke områder i livet, som ikke hadde noe å gjøre med de spesifikke øvelsene de gjorde. Forsøkene ga en forklaring på dette: Viljestyrken ble gradvis sterkere, og ble derfor ikke så fort svekket. Å fokusere på én spesifikk type selvkontroll kunne gi mye større gevinster.
Les mer om boken «Viljestyrke», som teksten er hentet fra. Boken er utgitt på Flux forlag.
Les også:
