Tartaria – sivilisasjonen som forsvant?

Hva hvis sivilisasjoner har, som våre egne liv, begrenset levetid? Bør vi da vite om det, eller skal vi stikke hodet i sanden og tro at vår sivilisasjon varer evig? Dersom sivilisasjoner er som livet – en naturlig syklus av fødsel, barndom, ungdom, voksen, alderdom og død – bør vi ikke da vite hvilken fase av livet vi befinner oss i? Slik vi i livet må kunne leve med døden, må vi ikke da også gjøre det overfor vår sivilisasjon som bærer alle tegn på å leve på overtid? Døden er like naturlig som livet, og kun ved å erkjenne og akseptere døden kan vi leve det til fulle.

Døden er likevel kun en tanke i sinnet, en frykt og bekymring om noe som vil skje før eller siden. Men det finnes ingen død, fordi sjelen overlever kroppen og bevisstheten overlever sjelen. Frigjøring og indre fred er oppnåelig ved å akseptere livets forandringer vel vitende om at jeg som bevissthet er like fri og upåvirket av livets drama som når jeg opplever en spennende film. Dette perspektivet av selverkjennelse er kanskje den aller viktigste forberedelsen vi kan foreta oss i møte med de filmene som er nært forestående på livets kino. Hold dette i bakhodet og fest setebeltene til resten av denne artikkelen.

(Innholdet i denne artikkelen står for artikkelforfatterens egen mening.)

Historien i et nøtteskall

Skal vi tro historiebøkene befinner menneskeheten seg på en lang tidslinje med en fjern begynnelse en gang langt tilbake i steinalderen. De første menneskene hadde nettopp tatt kvantespranget fra apekatter og avansert til neste trinn i evolusjon. De bodde i huler, hadde enkle redskaper og famlet seg fram med grynt, stønn og skrik inntil de oppdaget språk som en mer gemyttlig omgangsform. Ordforrådet var beskjedent og misforståelser var vanlig. Men etter hvert lærte de seg flere ord, gjorde seg stadig bedre forstått og kunne underholde hverandre med historier foran kveldsbålet. Så kom ulike tidsperioder etter hvert som de oppdaget metaller som jern og kobber og senere gull og sølv.

De siste metallene vakte særlig begeistring blant vikingene. Det fikk dem til å reise land og strand rundt for å plyndre, voldta og drepe for fote for å skaffe seg slike edle rikdommer for å ta hjem til konene sine. Noe før skjedde det en moralsk oppreisning i sentrale ørkenstrøk. Moses kom ned fra fjellet med de ti bud, Jesus anbefalte å vende det andre kinnet til og andre forfattet Bibelen. Kommunikasjon over landegrensene var begrenset. Det tok derfor over tusen år før denne moralske bølgen nådde vikingene og omsider satte dem på bedre tanker.

Så kom svartedauden og en enda mørkere Middelalder. Avløst av opplysningstid, boktrykkerkunsten, oppfinnelser, industrialisering, teknologisk revolusjon og til slutt vårt moderne samfunn som toppen av kransekaken av den historiske utviklingen. Endelig har vi demokrati og humane tilstander. En lang bloddryppende fortid er lagt bak oss av undertrykkelse, kriger, sult, fattigdom, religiøs fanatisme, heksebrenning, barbari, tyranni og andre grusomheter. Nå er vi omsider siviliserte! Eller er vi?

Noe skurrer

De må ha hatt spesielle interesser i gamle dager. For etter å ha hørt på konserter av Vivaldi, Bach og Händel i monumentale kirkebygg dekorert av Michelangelo, Rafael og Leonardo da Vinci gikk de på torvet og forlystet seg med offentlige henrettelser, tortur og så på barn som ble hengt for å ha stjålet et eple. Eller gladiatorlekene i Colosseum hvor mennesker ble kastet for løvene, flådd og spist som den tids underholdning, mens de etterpå gikk hjem og leste poesi, studerte datidens filosofer og omga seg med den vakreste kunst verden har sett.

Men de var flittige og arbeidsomme. For hvordan kunne de ellers med enkle redskaper og de berømte to tomme hendene bygge Peterskirken i Roma, Notre-Dame i Paris, Dodgepalasset i Venezia, Vasilijkatedralen i Moskva, Parlamentet i London, Capitol Hill i Washington eller Nidarosdomen i Trondheim? Den elektriske drillen ble først oppfunnet i 1889. Før det gikk det mest på håndkraft, skal vi stole på historien.

Disse arkitektoniske mesterverkene finnes over alt i Europa, i Asia og overraskende nok også i Amerika. Nybyggerne i California bygde opp San Fransisco til en glitrende storby med monumentale klassiske kirker og rådhus på bare 30 år. Byggverkene står der i all sin prakt, lyser oss i øynene og gjør det åpenbart at historien er grunnleggende feil. Etter nærmere studier etter at den overveldende undringen har gitt seg, er det tydelig at de fleste av disse byggverkene er umulig å bygge selv med dagens teknologi. Det vitner om byggteknisk kunnskap og en sivilisasjon langt mer forfinet og avansert enn vår. Navnet på denne verdensomspennende sivilisasjonen er Tartaria. Den ble antakelig avviklet og utslettet fra jordens overflate og historien for litt over 200 år siden. 

Ren og fornybar energi

Tartaria er langt mer enn arkitektoniske mesterverk og spektakulære slott, kirker og katedraler. Det er til å undres over hvordan de kunne skape slike ekstraordinære og majestetiske kirker og alt publikum fikk var harde trebenker? Dette enkle møblementet kom antakelig på plass i vår tid fordi dette ikke var kirkebygg. Det var kraftstasjoner for å trekke elektromagnetisk strøm ut av atmosfæren for videre distribusjon av elektrisitet til lys, varme og maskiner og andre tekniske installasjoner rundt omkring i byen.

Triumfbuen i Paris ligner på en gigantisk hesteskomagnet antakelig med energimessige egenskaper og sentral i byens strømforsyning. Dersom alle mursteinene til Triumfbuen ble levert med hest og kjerre ville det antakelig tatt flere hundre år å bygge den. For ikke å overse alle de perfektene ornamentene, enorme søylene, obeliskene og gigantiske monumenter som kun er mulig å fremstille med avansert teknologi. Pyramidene er selvsagt et kapittel for seg og en rekke byggverk verden over det fortsatt er uløste gåter hvordan var mulig å bygge.

Søyler og bueganger er gjennomgående i bygninger, broer, akvedukter og monumenter for å samle og distribuere energi. En sentral del av denne teknologien er alle kobbertakene og alle spirene i de alle fleste byggverkene. De består av bestemte metallegeringer som leder strøm og plasseres ofte så høyt som mulig.

Nicholas Tesla har i vår tid demonstrert hvordan det er mulig å trekke elektrisitet ut av atmosfæren. For de som er i tvil om det finnes strøm i høyere luftlag kan med fordel observere et kraftig tordenvær. Dette var en kunnskap og teknologi Tartaria-sivilisasjonen kjente til og kunne utnytte.

Et annet gjennomgående fenomen er ofte et mindre åttekantet bygg like i nærheten av en større bygning. I våre dager blir det ofte kalt for en musikkpaviljong, lysthus, stall eller andre påfunn, men i realiteten var det antakelig en form for transformatorstasjon og en viktig del av denne teknologien. Dette er nå demontert og innretningene som sørget for å motta og distribuere elektrisiteten er fjernet slik at teknologien ikke lenger er tilgjengelig. Noen av bygningene består, men mange er revet, bombet eller lagt i ruiner.

Ikke bare arkitektur

Bygningene, musikken og kunstskattene er kun rester av Tartaria-sivilisasjonen. I jordbruket ble det anvendt geometrisk anlagte hager, avanserte vanningsanlegg med vitalisert vann og gigantiske drivhus, som Crystal Palace i London, lenge før industriell glass-produksjon. De brukte i tillegg lyd og musikk til å fremme plantevekst og med avlinger frodige nok til å forsyne Londons innbyggere med lokalt dyrkede bananer, ananas og andre tropiske frukter.

Bassenger, kanaler, viadukter, springvann og fontener var nært knyttet til strømforsyningen fordi vann leder strøm. De fleste sentrale byer ble anlagt i nærheten av elver, innsjøer og vann av slike grunner. I tillegg til omfattende kanalbygging med teknologi vi ikke er i nærheten av å kunne bygge i et så raskt tempo som historien forteller at slike kanaler ble skapt.

Alle samfunnsområder var antakelig på like høyt nivå som den arkitektoniske og kunstneriske fullkommenheten. Det var høyst sannsynlig en høykultur på alle områder, medisinsk, kunnskapsmessig, politisk, sosialt og menneskelig. Det var antakelig en bærekraftig sivilisasjon i harmoni med naturen som gikk under og forsvant av grunner vi kun kan spekulere på.

Et århundre uten foreldre

Mye tyder på at Tartaria-sivilisasjonen ble utryddet gjennom en plutselig massedød av store deler av befolkningen. Det finnes fotografier fra begynnelsen av 1800-tallet av en rekke byer med totalt folketomme gater uten innbyggere. Lysforholdene viser at bildene ble tatt midt om dagen hvor en burde forvente travelt folkeliv. Hele 1800-tallet hadde en påfallende stor forekomst av foreldreløse barn og tusenvis av barnehjem. Barnearbeid i industrien var vanlig og en spør seg hvor alle foreldrene var blitt av?

Studier viser overraskende lave folketall i en rekke europeiske byer fra begynnelsen av 1800-tallet helt i utakt med forventet befolkningsvekst tatt mange av disse byenes alder i betraktning. Selv i dag på de fleste norske kirkegårder er det vanskelig å finne gravstøtter fra før 1800. I tillegg til at i kulturen og i kunstlivet generelt er det kun bruddstykker og få bidrag verdt å nevne fra før denne tidsperioden. Brikkene er mange, og legges de sammen kommer et tydelig bilde til syne av en dramatisk befolkningsreduksjon og muligens en utslettelse av en hel verden hvor kun skjelettene er tilbake.

De store mudderflodene

I tillegg til at store deler av befolkningen forsvant oppstod antakelig også omfattende flodbølger av mudder og gjørme som forårsaket begravelse av store deler av de fleste byer og tettsteder verden over. I dag kan en se en rekke bygninger hvor kun deler av vinduene og dører kommer til syne på gateplanet, og man undres over hvordan noen kan være så tåpelige å bygge slike vinduer? Ved utgravninger kommer ofte hele etasjer under gateplanet i samme byggestil til syne. Neppe bygget over gamle konstruksjoner, men snarere at store deler av byene har vært dekket av jord. Arbeidet med å grave alt vekk ble muligens neglisjert i håp om at ingen ville oppdage det og stille slike spørsmål?

På bilder litt senere på 1800-tallet kan vi igjen se de samme byene, men nå med folkeliv i gatene. De majestetiske praktbygningene består, mens gatene er grove, sølete og fulle av jord og gjørme. Den største kontrasten er likevel folkene som ser primitive ut. En undres over hvordan de med et så lavt teknologisk nivå og kun med enkle håndredskaper og hest og kjerre som transportmiddelet kunne ha bygget noe slikt? Eller hvordan bebo slike palasser og ta så dårlig vare på gatene sine? Antakelig bygget de ikke alle disse praktverkene selv. De arvet dem.  

Naturlige årsaker eller styrt utvikling?

Slike katastrofale endringer og kollaps av Tartaria-sivilisasjonen kan ha hatt naturlige årsaker. Det finnes et naturfenomen som kalles «liquidation» hvor jordsmonnet plutselig forvandles til en form for kvikksand med påfølgende naturkatastrofer. Bygninger kollapser, veier går i oppløsning og biler synker ned i bunnløs gjørme. I vår tid har dette kun skjedd i lokale områder i enkelte byer. Det kan dog tenkes at fenomenet den gang ble langt mer omfattende og påvirket store deler av verden.

Massedød kan også hatt naturlige årsaker med sykdommer og epidemier. Men når historiebøkene ikke nevner slike dramatiske endringer med ett eneste ord, reiser det spørsmålet om noen har noe å skjule? Hva er det vi ikke skal vite om vår historie? Bygningene er der, og det er åpenbart at med det teknologiske nivået historien beretter om, er det umulig å bygge noe slikt.

Det er seierherren som skriver historien. Eller som Napoleon mer presist uttrykte det; historien er kun en samling av løgner det er blitt enighet om. Det andre scenariet er at Tartaria var en styrt avvikling i en total krig med høyteknologiske våpen, værmanipulasjon til å fremkalle naturkatastrofer, masseutryddelse gjennom atomkrig, bestråling eller andre avanserte biologiske og kjemiske våpen. Dette er selvsagt spekulasjoner og etterlater mange spørsmål. Hvorfor var en slik avansert sivilisasjon ikke i stand til å forsvare seg? Hvorfor avvikle en sivilisasjon som tilsynelatende fungerte langt bedre enn vår? Og hvorfor dekke over og holde denne sivilisasjonen hemmelig?

Oslo gir kanskje svaret

København, Paris, Roma, London og andre metropoler bugner av Tartaria-bygninger. Selv mange byer i Norge som Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger har fortsatt flere bygninger fra denne tiden intakt. I Oslo finnes enn rekke skulpturer, ornamenter og utsmykninger fra før 1800-tallet som gir viktige symbolske tegn. Tartaria var en sivilisasjon som i stor grad dyrket det feminine, kvinnelige, moderlige, harmoniske og estetiske over det maskuline, krigerske, mekaniske og dominerende. Kulturen som kom etter, ble det motsatte. Det kommer blant annet til syne i Oslo byvåpen. Her ses en mann som står over en kvinne og viser hvordan det maskuline nå hersker over det feminine. Det sies å være St. Halvard som beskytter en kvinne – ved å stå på henne?

En kamp mellom to verdener

Symboler bør ikke undervurderes i denne sammenhengen, fordi makthaverne som styrer denne verden er besatt av dem. De er over alt for dem med øyne til å se.

Eksempelet med Oslo byvåpen er bare et av mange. Dypere ned i kaninhullet er dette kanskje en åndskamp mellom det gode og onde. Det er lysets krefter av harmoni og menneskets naturlige godhet mot krefter av destruksjon,  hierarki, kontroll, undertrykkelse og ondskap.

Tartarias undergang var muligens en krig hvor mørkets krefter vant, nedla og begravde den gamle verden og slettet den fra historiebøkene. Menneskene ble utryddet og de få som overlevde var muligens så sjokkskadet at de knapt husket noe. Aviser, media og utdanningssystemet var propaganda, den gang som nå, og klar til å fremstille en ny virkelighetsoppfattelse slik makthaverne til enhver tid ønsker den. Eller som Christof i filmen Truman show treffende uttrykker det: «Folk aksepterer den virkeligheten de blir presentert for. Så enkelt er det».

En ny verden ble skapt og bygget opp fra 1800-tallets primitive fortid og til dagens samfunn basert på en helt annen langt mer destruktiv teknologi. En trenger ikke være synsk for å se at vår sivilisasjon er dømt til å selvdestrueres av overproduksjon, forbruk, forurensning og hemningsløs økonomisk vekst i stadig større konflikt med naturen.

Det endrer uvilkårlig perspektivet dramatisk på historien dersom vår sivilisasjon ikke er eldre enn 200 år. Alt vi har av monumentale bygninger er arvegods fra en annen tid bygget og skapt av andre. Gradvist ble det innført en ny teknologisk utvikling ikke lenger basert på fri energi fra atmosfæren, men hovedsakelig med olje som vår tids viktigste energikilde.

En ny verdensorden

Alt som har en begynnelse har også en slutt. Det gjelder også livene våre som vi vet i gjennomsnitt varer omtrent 80 år. Sivilisasjoner lever lenger, men ikke stort mer enn 200 år innen de bryter sammen. Eller som datamaskiner som henger seg opp og trenger en omstart eller må oppdateres med nye programmer. Eller utsettes for virus som kan skape enda større problemer og i verste fall slette alt.

Historien dekker over denne realiteten muligens for ikke å skape utrygghet og panikk, men enda viktigere fordi menneskeheten vil kunne gjøre opprør om de gjennomskuet hvilke enorme løgner, bedrag, manipulasjon og kontroll vi lever under. Særlig kritisk i tiden hvor en ny overgang rykker stadig nærmere. 

Lederen i det selvoppnevnte World Economic Forum, Klaus Schwab, kaller det «The Great Reset». Andre kaller det en ny verdensorden, Det grønne skiftet eller FNs Agenda 2030, som flere av våre politikere bærer symbolet av på jakkekraven. Planene for framtidens samfunn finnes åpent beskrevet og fritt tilgjengelig i alle sine detaljer. Koronakrisen handler fra dette perspektivet ikke om et virus på avveie og med faretruende nye mutasjoner, men er innledningen på denne overgangen av å utslette vår verden for å innføre en ny. Det er en styrt avvikling av Det amerikanske imperiet og stafettpinnen gis videre til framtidens høyteknologiske smartsamfunn med Kina i førersetet som verdens nye supermakt – slik imperiene gjennom historien alltid har beveget seg vestover.

En uunngåelig forandring?

Slik store deler av befolkningen forsvant med avviklingen av Tartaria kan vi forvente noe lignende nå. På monumentet Georgia Guidestones som er reist av anonyme på en åpen slette i staten Georgia i USA, står målene for den nye verdensorden skrevet i stein. Det første er å redusere verdens befolkning til 500 millioner. Videre å skape en ny og rettferdig verden under en felles domstol og et nytt verdensspråk. Hvem som helst kan ha reist dette og beviser ingenting. Men legges alle brikkene igjen sammen blir bildet stadig mer tydelig at disse målene er skremmende realistiske. Hvorfor oppgir den militære statistikksentralen Deagel i sine prognoser at Norge i 2025 forventes å ha et folketall på bare 3,8 millioner? Hvorfor har politiet nylig lagt ut et offentlig anbud på likposer for 30,5 millioner kroner?

De fleste går inn i en tilstand av fortrengning konfrontert med slike fakta. Det er for ubehagelig å forholde seg til. Scenariet avvises på grunn av sin urimelighet. Det parkeres som konspirasjonsteorier og er for mange dermed per definisjon feil. Dette er en stormannsgalskap som selv i en James Bond film vil virke overdrevent og kan umulig være sant. Propagandaministeren Goebbels leverte imidlertid oppskriften. Det gjelder å gjøre løgnen stor nok, og føyer seg til rekken av andre gigantiske løgner så store at folk flest ikke kan tro det. Det undergraver all troverdighet til myndighetene, vitenskap og massemedia. Folk flest kan aldri forestille seg at de kan finne på å lyve og ha andre interesser enn folkets eget beste. Ifølge FBI-sjef J. Edgar Hoover er denne naiviteten og godtroenheten individets største handikapp «i møte med en konspirasjon så monsteraktig at en ikke kan tro det er sant».

En voksende frihetsbevegelse verden over ser disse tegnene. De har gjennomskuet løgnene, forstår det som er i ferd med å skje og mobiliserer alle krefter for å kjempe mot. Men nytter det mot overmakten? Selv om den skjulte makten kun utgjør en promille av verdens befolkning kontrollerer de media, internett, vitenskap, medisinindustrien, bankvesenet, det politiske systemet, domstolene, politiet, militæret og alle nivåer av samfunnet. Kanskje er menneskeheten like maktesløse som en saueflokk, sorte som hvite, overfor bonden, gjeterhundene og vennene hans i Bondelaget? Kanskje er det mest fornuftige å akseptere livet og historiens uunngåelige forandring? Ikke å ta livet alt for personlig og heller følge det kinesiske ordtaket «lev som om du skulle dø i dag og planlegg som du lever evig?»

Bli fri fra livets kino

Det siste er faktisk tilfellet, fordi det finnes ingen død. Kroppen dør, ingen tvil om det. Men jeg, som våken og bevisst oppmerksomhet, er utenfor tid og rom og bare er. Det er den virkelige nøkkelen til frihet og indre fred. Å gjennomskue livets drama og forstå at livet er en drømmeverden så godt laget at vi tror den er virkelig. En film blir raskt et mareritt om du som barn ikke kan skille mellom fiksjon og virkelighet, og tror det som skjer på lerretet er virkelig. Men når du blir forklart hvordan en film virker og at du er upåvirket av filmen er det underholdende, avslappende og kjekt å se film.

Livet er i prinsippet nøyaktig likt. Bortsett fra at de fleste forstår ikke hvordan «livets kino» virker. Det blir raskt et mareritt med en «film» de ikke liker. Tartaria har vært en fantastisk «film-opplevelse» hvor de færreste har klaget på underholdningen. Hollywood har systematisk og bevisst foret oss med katastrofe- og science-fiction-filmer som en mental forberedelse. De blir neppe like underholdene når de tar steget fra fiksjon til det vi kaller virkelighet.  

Nøkkelen er å finne tilbake til seg selv. Til det stedet i meg utenfor tid og rom. Det som aldri forandrer seg, den jeg egentlig er, og bli fri og upåvirket av livets drama. Akkurat som på kino når du forstår hvordan film virker. Ingen sier dette er lett, men det er den eneste muligheten til å bli fri og overkomme frykt og bekymring, vel vitende at det finnes ingen død og jeg er dypest sett upåvirket og fri fra verden uansett hva som skjer.

For mer informasjon om Tartaria

Spesielt anbefales presentasjonene The Lost History of Flat Earth og What on Earth Happened. Begge av fem timers varighet, men så pakket med informasjon at det er verdt det. Begge finnes på YouTube. En annen kanal også på YouTube, er Spacebusters. Her finnes utenom annen grensesprengende informasjon og mye spennende, blant annet Tartaria-materiale særlig om Oslo og København som er vel verdt å få med seg.    

Palace of Mechanical Arts som del av utstillingsbygningene i verdensutstillingen i Chicago i 1893. Bygget angivelig på få år, for siden å bli destruert når utstillingen var over. 

Det første Crystal Palace i England angivelig bygget i 1851, men høyst sannsynlig lenge før, og før industriell glassproduksjon.

(Red.anm.: Ifølge Wikipedia, var Tartaria eller Store Tartaria navnet som europeere fra mellomalderen frem til 1900-talet brukte på et landområdet nord og sentralt i Asia fra Kaspihavet og Uralfjellene til Stillehavet, som var bosatt av mongoler og tyrkere som ble kalt «tartarer». Det omfattet nåværende områder i Sibir, Turkestan (inkludert Øst-Turkestan), Stor-Mongolia, Mandsjuria og Tibet. (Les mer på Tartary – Wikipedia)