Å bygge sitt barns tillit

Årets tema for Verdensdagen for psykisk helse er tillit. Foreldreveileder og gestaltterapeut Annabell Stefanussen skriver om hva som skjer når tilliten mellom barn og voksne blir svekket – og hvordan foreldre kan bidra til å gjenoppbygge trygghet, nærhet og tillit i familien.

Tekst: Annabell Stefanussen

Når vi snakker om tillit i familien, må vi også våge å snakke om det som skjer når tilliten har fått en knekk. For det skjer i mange hjem. Ikke fordi vi foreldre ikke bryr oss. Men fordi hverdagen kan bli krevende.

Vi blir slitne. Vi blir redde. Vi blir sinte. Vi kjefter mer enn vi ønsker. Vi sier ting vi angrer på. Vi maser, kontrollerer, trekker oss unna eller prøver å få barnet til å forstå – akkurat når barnet kanskje trenger at vi først prøver å forstå dem.

Og så skjer det noe over tid. Barnet svarer kortere. Forteller mindre, trekker seg unna. Blir mer avvisende.
Blir sint før du nesten har begynt å snakke. Eller sier: «Du skjønner ingenting.»

Da kan det gjøre vondt å være forelder. For innerst inne ønsker vi jo at barna våre skal komme til oss. At de skal stole på oss. At de skal vite at vi tåler sannheten. At de skal kjenne at hjemme er et sted de kan være seg selv – også når livet er vanskelig.

Men tillit kan ikke kreves. Tillit må bygges og fortjenes.

Og det fine er: Det er mulig. Ikke med én perfekt samtale, eller med én unnskyldning. Ikke ved å tvinge barnet til å «legge det bak seg». Men gjennom små, trygge handlinger over tid.

Her er tre konkrete ting du kan begynne med:

1. Ta ansvar uten å forklare deg først

Når tilliten er brutt, trenger barnet ofte å høre at du ser din del. Ikke en lang forklaring. Ikke et forsvar. Ikke: «Men du må jo skjønne at jeg ble sint fordi du…»

Prøv heller:
«Jeg ser at jeg har kjeftet mye i det siste. Det kan ha gjort at du ikke har hatt lyst til å fortelle meg ting. Det er mitt ansvar, og jeg vil jobbe med det.»

Når du tar ansvar uten å legge skylden tilbake på barnet, kan noe begynne å mykne.

2. Lytt uten å rette, fikse eller forklare

Mange barn og tenåringer slutter ikke å snakke fordi de ikke har noe å si. De slutter ofte å snakke fordi de forventer å bli rettet på, avbrutt eller får ei lang forklaring.

Neste gang barnet sier noe som er vanskelig for ho/han å dele, prøv å svare:
«Fortell mer.»
«Hva gjorde det med deg?»
«Hva trenger du fra meg nå?»
«Tusen takk for at du deler dette med meg.»

Det kan kjennes uvant. Men lytting bygger tillit. Ikke fordi du er enig i alt barnet sier. Men fordi de opplever at det er trygt å være ærlig.

3. Gjør det du sier – over tid

Barn merker fort om vi lover endring, men fortsetter som før. Derfor er det bedre å love lite og følge det opp, enn å love mye og ikke holde det.

Du kan si:
«Jeg skal øve på å ikke rope når jeg blir stresset. Hvis jeg gjør det likevel, så får du lov å si stopp til meg.»

Og så må de få se det i praksis. Ikke én gang. Men mange ganger. Tillit bygges når ordene og handlingene våre begynner å henge sammen. Dette er noe av det jeg lærer foreldre som deltar i Fredsarbeid i heimen-medlemskapet.

Våg å se deg selv

Det handler ikke om å være en perfekt forelder. Det handler om å være en forelder som våger å reparere. En forelder som tør å se seg selv. En forelder som kan si unnskyld uten å miste autoritet. En forelder som setter grenser uten å bryte ned relasjonen. En forelder som viser barnet: «Mamma eller pappa kan også gjøre feil.»

Psykisk helse handler ikke bare om hva som skjer inni barnet. Det handler også om relasjonene barnet lever i. Stemningen hjemme. Måten vi snakker sammen på. Om det er rom for feil. Om det er mulig å komme tilbake etter en konflikt. Om barnet kjenner trygghet også når noe blir vanskelig.

Tillit betyr ikke at barnet alltid forteller alt. Tillit betyr ikke at dere aldri krangler. Tillit betyr at barnet gradvis kan erfare:

«Mamma eller pappa tåler meg.»
«Jeg tør å si hva jeg føler.»
«Jeg blir ikke avvist selv om jeg gjør noe dumt.»
«Vi finner tilbake til hverandre.»

Det er noe av det viktigste vi kan gi barna våre. Ikke en perfekt oppvekst, men en trygg relasjon som tåler reparasjon.

Varm hilsen
Annabell

Om artikkelforfatteren:

Annabell Stefanussens største ønske er å hjelpe flest mulig foreldre å bli tydelige og vennlige ledere i sin familie, som slipper empatiske og ansvarsfulle unge voksne ut i samfunnet. Hun har 10 års utdannelse fra Norsk Gestaltinstitutt som gestaltterapeut, veileder, organisasjonsutvikler og konflikthåndterer. Hittil har hun nådd ut til over 60 000 personer med sine webinarer og nettkurs om kommunikasjon og ledelse for foreldre og omsorgspersoner.

Annabell er forfatter av Fredsarbeid i heimen: Mer ro, mindre krangling, gladere familie (2021). I sitt firma jobber hun nå med to kurskonsepter. Det ene er Fredsarbeid i heimen, der hun lærer foreldre å se på foreldrerollen som verdens viktigste lederrolle. De blir «drillet» i tydelig og vennlig kommunikasjon i møte med både barn og ungdommer. Det andre konseptet er Suksesshoder – tankesett som gir nye resultater». Annabell gikk 4 år i lære hos Bob Proctor, som deltok i filmen The Secret. Nå er hun med på det 4. året hos hans sønn, Brian Proctor. Læren fra dem har hun implementert i sine kurs.

– Målet er å hjelpe mennesker å bli mer bevisst hvilke paradigmer de har som stopper dem fra å leve eller gjøre mer av det som gir glede og livskvalitet. Når vi blir oppmerksom på hvordan vi stopper oss selv og lærer hvordan vi kan gradvis jobbe med å endre fastlåste vaner og tankemønstre til nye og mer hensiktsmessige, så høyner vi «frekvensen» vi lever på og vi blir stadig mer bevisst, sier hun.

Nettside: annabellstefanussen.no